Informasjonskapsler

Denne siden inneholder informasjonskapsler.

tirsdag 20. oktober 2015

Å selge seg selv

Den svenske journalisten og forfatteren Kajsa Ekis Ekman (2013) skriver interessant om prostitusjon som yrke. Kan prostitusjon være et levebrød på samme måte som en hvilken som helst annen jobb? Nei, mener Ekman. De som forsvarer prostitusjon understreker gjerne at man ikke selger seg selv, man selger bare sex. Ekman argumenterer for at dette skillet er kunstig. Man kan ikke selge sex uten å være et levende menneske av kjøtt og blod. Ekman argumenterer mot at man kan skille kropp og sinn (jf. Descartes`dualisme) og at man kan skille sex fra selvet.

Hva er et selv? 
Begrepet selv har mange betydninger i følge The Penguin Dictionary of Psychology (Reber, 1995).
1. Selvet som den indre agenten, den som styrer
2. Selvet som det indre vitnet til hendelser
3. Selvet som totaliteten av personlig opplevelse og uttrykk, selvet som levende væren. Akseptable synonymer er individ, ego, person, organisme.
4. Selvet som syntese, som et organisert hele. Til forskjell fra 3 innebærer denne betydningen integrasjon og kontinuitet, og fungerer som synonym til personlighet.
5. Selvet som bevissthet, personlig konsept, identitet.
6. Selvet som et abstrakt mål eller endepunkt på en "personalistic"(?) dimensjon (Jung).

Selvpsykologiens far, Heinz Kohut, definerte selvet både som som en eksistensiell aktør som opplever og handler (betydning 1 og 2?), og en psykisk struktur (Karterud, 2002b) som organiserer opplevelser og erfaringer, spesielt personens opplevelse av seg selv (betydning 4?) (Monsen, 2002). Opplevelsesmessig refererer selvet til en følelse av eierskap, opprinnelse og sammenheng av egne emosjoner, tanker og handlinger. I teoretisk forstand er selvet å forstå som summen av individets selvrepresentasjoner, både bevisste og ubevisste (Karterud, 2002a). Senere selvpsykologer (Stolorow, 1983; ref. i Karterud, 2002) har tatt til orde for å avgrense betydningen til psykisk struktur (betydning 4).

Tingliggjøring og dissosiasjon
Ekman mener det foregår en tingliggjøring av sex når sex gjøres til en handelsvare. Dette er forøvrig utbredt i kapitalistiske samfunn, som har overlevd gjennom å gjøre menneskelige behov, aktiviteter og relasjoner til handelsvarer (Lukàcs, 1923; ref. i Ekman, 2013). Ekman beskriver hvordan prostituerte forsøker å skape skiller i selvopplevelsen for å beskytte seg selv. Det kan ta form av somatisk dissosiasjon (de mister følelsen i deler av kroppen), at de flykter inn i hodet eller til et annet sted, forestillinger om at det ikke er deres virkelige kropp dette skjer med, etablere grenser for hvilke kroppsdeler som kan tas på, tidsavgrensning, gjemme sitt private jeg (falske navn, andre klær, ikke snakke om privatlivet), lure kunden og unngå kunder man kan komme til å bry seg om. Å "skru av" er et gjennomgående tema for å mestre dette arbeidet. Men dette kan være ødeleggende fordi det bryter ned en helhetlig identitet. Det er vanskelig for de prostituerte å skru slik av på jobb, for så å komme hjem til kjæresten og være "hel" igjen. Mange får ikke til disse skiftene.

Samtidig står dette i et evig kampforhold til kundens ønsker. Kunden vil stort sett helst glemme at dette er business, og vil at den prostituerte skal hengi seg og like det. Den prostituerte må derfor late som. Kunden krever noe mer, noe genuint, noe ekte. Den prostituerte står her overfor en formidabel oppgave. Hun må beskytte sitt selv så godt hun kan gjennom å skape et skarpt skille mellom seg selv og en veldig intim interaksjon med en kunde. Samtidig skal det ikke skinne gjennom at dette er rutine, plikt eller jobb.

Terapeutyrket
Parallellene til mitt eget yrke som klinisk psykolog er slående. Det er kanskje en provoserende parallell, men den er der for meg. Som klinisk psykolog er din viktigste oppgave å tilby en helende relasjon, være tilgjengelig som et medmenneske. Visst har vi diverse teknikker vi kan bruke, men vi kan ikke bruke disse på en kald og distansert måte. Vi må leve oss inn i menneskets situasjon og være emosjonelt tilgjengelig og empatisk. De mest virkningsfulle faktorene i terapi inkluderer allianse, empati, positiv aktelse og ekthet (Wampold & Imel, 2015). Kottler (2003) beskriver det som en enveis intimitet.

Det er et komplisert yrke. Vi bruker oss selv hele tiden, men alltid med klientens behov for øye. Hva er den optimale avstanden? Terapeutyrket går dypt, vi er vårt eget verktøy og instrument. Som McWilliams (2004) sier; vi må være oss selv, ikke hele oss selv, men vårt beste selv. Når vi selv er instrumentet kan vi ikke skru av. For å forstå klientens følelser og relasjonelle mønstre, må man til en viss grad la disse virke på seg. Man må la seg berøre. Men vi kan heller ikke ta alt innover oss.
Vi terapeuter har våre beskyttelsesstrategier. Vi unngår kroppskontakt, vi unngår å snakke om privatlivet vårt og vi har klare rammer for behandlingen. Men mange pasienter leter etter bevis på at vi virkelig bryr oss, at dette ikke bare er en jobb for oss, at dette ikke er rutine, en ny sak i rekka.
Dette er en evig balansegang. Jeffrey A. Kottler (2003) beskriver ganske treffende hvor komplisert dette kan være.  Han har sammenfattet en liste over vanlige råd og retningslinjer for terapeuter (min oversettelse):
  • Ikke gi uttrykk for personlige oppfatninger
  • Ikke ta parti
  • Ikke vær for passiv
  • Ikke vær for styrende
  • Ikke moraliser eller vis personlige verdier
  • Ikke la sinnet ditt vandre
  • Ikke la klienter vite hva du egentlig mener om dem
  • Ikke invester egeninteresse i hvilken retning klienten velger
  • Ikke fyll egne behov under klienttimer
  • Ikke spør lukkede spørsmål
  • Ikke del for mye om deg selv
  • Ikke gjem deg bak en profesjonell maske
  • Vær ærlig, men ikke si alt du tenker
  • Hold deg til prinsipper, men ikke oppfør deg mekanisk
  • Vær ekte, men ikke for gjennomsiktig
  • Finn din egen vei og kliniske stil, og ikke bry deg for mye om lister som denne

En viktig forskjell mellom prostitusjon og terapeutyrket er at en terapeut gjerne føler et eierskap til det vi gjør. Terapeutyrket har mer karakter av et kall. De færeste søker seg til terapeutyrket kun for å tjene penger. Vi finner jobben meningsfull i seg selv og bryr oss om pasientene våre. Det er mange måter å drive terapi på, basert på mange ulike menneskesyn. Ikke alle måter vil passe alle terapeuter like godt. Terapeuters autonomi  er imidlertid under press i disse standardiseringstider. Dette setter oss i den posisjon at vi økende grad må bruke oss selv på andres premisser.

Når noe er en jobb, et levebrød, forplikter det. Stabilitet og forutsigbarhet er viktig i terapi. Det betyr at du må møte klientene dine også på dager hvor du ikke har lyst. Visst kan terapeuter ta vare på seg selv og sette visse grenser, men i kjernen av det vi jobber med bør vi være nokså stabile. Men å tilby en empatisk relasjon på dårlige dager kan føles overveldende og invaderende. Man kan føle seg falsk når man må gjøre dette på kommando, uten å egentlig ha overskudd til det.

Jeg har vært på begge sider i terapisituasjonen, og både som klient og terapeut har jeg alltid hatt litt problemer med at en så dypt mellommenneskelig prosess også skal være en jobb. 

Hvordan unngår vi å føle at vi selger oss selv? 
Jeg tror det er viktig å ta grensene våre på alvor. Selv om vi hele tiden møter mennesker som lider og har det verre enn oss, må vi ta hensyn til våre egne behov også på jobb. Dette kan vi ikke gjøre i form av å søke behovstilfredsstillelse hos klientene våre, men gjennom å sette rimelige grenser, og kreve rimelige betingelser for å gjøre arbeidet vårt.

Vi må verne om klinikerens autonomi. Hvis vi skal bruke oss selv i jobben må vi ha tilstrekkelig autonomi til å kunne gjøre dette på en autentisk måte. 

Vi må ikke slite oss ut følelsesmessig 
I følge klinisk psykolog og høyskolelektor Ole Schouenborg (Borgersen, 2015) klarer profesjonelle relasjonsarbeidere som lærere, sykepleiere og sosionomer maks å yte nærvær og samspill i tre og en halv time i løpet av en arbeidsdag. Og vi kan tilsynelatende ikke vaske hjernen vår ren for sporene av andres lidelser.  Schouenborg mener vi må avlive myten, eller livsløgnen, om at det er så givende å jobbe med mennesker at man får like mye igjen som det man selv yter. Det stemmer ikke selv for ildsjeler, hevder Schouenborg. Det vil alltid være underskudd på kontoen i det psykiske regnskapet i profesjonelt relasjonsarbeide, mener han. Forskningen på dette er imidlertid i sin spede begynnelse.

Schouenborg lanserer noen mulige løsninger:
1. Kortere arbeidstid
2. Ingen skal være profesjonell relasjonsarbeider i mer enn ti år.
3. Relasjonsarbeidere skal ha to deltidsjobber - hvor bare den ene skal være krevende for relasjonsmuskelen.
4. Omsorgsarbeidere skal kunne skifte mellom forskjellige målgrupper. Man slites nemlig forskjellig i kontakten med barn, unge og eldre.
5. Karrieren skal tilrettelegges etter livsløp. Blant annet slites småbarnsforeldre mer ved å ha høye relasjonskrav i arbeidstiden.
6. Arbeid med de mest utsatte som kronisk sinnslidende, misbrukere og psykopater skal fordeles på langt flere personer.
7. Det må utvikles en helt ny teori og et fagspråk rundt relasjonsarbeidernes psykiske helse. Finne konkrete mentale strategier som ivaretar dem.

Mange terapeuter klarer tilsynelatende fint å være terapeuter i mer enn ti år. Når man leser Schouenborg kan man imidlertid lure på hvor vanlig det er, og evt. til hvilken pris. 






fra www.thenounproject.com

Se også: Hvor meget professionel kaerlighed kan du producere

Kilder:


- Borgersen, V. (2015).Tidsbegrenset evne for omsorg. Aftenposten 08.03.15
- Ekman, K. E. (2013). Being and being bought. North Melbourne: Spinifex Press Pty Ltd.
- Karterud, S. (2002b). Utviklingen etter Kohut. En oversikt. I S. Karterud & J. T. Monsen (Ed.), Selvpsykologi. Utviklingen etter Kohut. Oslo: Gyldendal Akademisk.
- Karterud, S. (2002a). Heinz Kohuts selvpsykologi. I S. Karterud & J. T. Monsen (Ed.), Selvpsykologi. Utviklingen etter Kohut. Oslo: Gyldendal Akademisk. 
- Kottler, J. A. (2003). On being a therapist. Third edition. San Francisco: John Wiley & Sons, Inc.
- Mc Williams, N. (2004). Psychoanalytic Psychotherapy. A Practitioner`s Guide. New York: The Guilford Press. 
- Monsen, J. T. (2002). Selvpsykologi og nyere affektteori. I S. Karterud & J. T. Monsen (Ed.), Selvpsykologi. Utviklingen etter Kohut. Oslo: Gyldendal Akademisk. 

1 kommentar:

  1. Parallellen er lett og se, som relasjonshjelper skal man være på i og utenfor situasjonen på en gang.
    Leser din gjengivelse av listen til Kottner og tenker på begrepet kontekstuell fleksibilitet.

    SvarSlett