Informasjonskapsler

Denne siden inneholder informasjonskapsler.

søndag 14. september 2014

Grandiositeten i kulturen

Behr og Hearst (2005) skriver om depresjon at dette gjerne henger sammen med en overdreven følelse av skyld og omnipotent (allmektig) ansvar. Dypt deprimerte personers selvbilde er på samme tid grandiost og selvklandrende, men dette er bare en karikatur av dynamikken ved mildere depresjoner. I følge Behr og Hearst er det altså noe grandiost over deprimerte menneskers skyldfølelse. De har en overdreven følelse av ansvar, urealistiske forventninger til seg selv.

Forekomsten av depresjon har økt på i den vestlige kulturen, og det diskuteres hvorvidt dette skyldes endringer i diagnosekriteriene eller endringer i samfunnet (Brinkman, Petersen, Kofod og Birk, 2014). Alain Ehrenberg (2010a, ref. i Brinkman et al. 2014) foreslår at depresjon representerer det motsatte av vår tids idealer. Samfunnet er blitt et individualistisk prestasjons- og handlingssamfunn hvor individet skal realisere sin egen autonomi og sitt eget livsprosjekt. Med sin hemmethet, nedstemthet, utmattelse, mangel på prosjekter og motivasjon etc. er den deprimerte den diametrale motsetning til våre sosialiseringsnormer. Jeg lurer imidlertid på om depresjon ikke bare er en motsetning til våre idealer, men også på sett og vis en karikatur av en samfunnsmessig grandiositet på vegne av enkeltindividet.

Jeg har selv tendens til å bli deprimert og får lett (tror jeg) skyldfølelse. Jeg møter imidlertid sjelden så mye motbør fra andre som når jeg forsøker å avgrense mitt ansvar. Og dette gjelder ikke bare fra de involverte (som evt. kunne føle at de måtte ta det ansvaret jeg ikke tar på meg). Når jeg forsøker å bekjempe hva jeg ser som overdreven ansvarstaken støter jeg mot en norm, nærmest et tabu. Ikke alltid, men påfallende ofte. Det virker som det i visse sammenhenger er noe enormt provoserende med å snakke om grensene for sitt ansvar. 

Madsen (2010) hevder i sin bok " Den terapeutiske kultur"  at psykologien har gått i ledtog med nyliberalistisk ideologi i å legge uforholdsmessig mye ansvar på enkeltindividet. Order "offer" er i ferd med å bli et skjellsord, og endrer betydning fra å være utsatt for noe til å  bli en innstilling man selv velger (Kajsa Ekis Ekman, ref. i Sigruns blogg, 2012). Jeg tror grandiositeten Behr og Hearst snakker om ikke bare preger deprimerte enkeltindivider, men preger vår kultur. Dette kan kanskje være med på å forklare den økte forekomsten av depresjon.

Deprimert pasient (meg) tegner seg selv i billedterapi


Kilder:
-Behr, H., Hearst, L. (2005). Group-analytic Psychotherapy. A Meeting of Minds. Philadelphia: Whurr Publishers Ltd. 
-Brinkmann, S., Petersen, A., Kofod, E. H., Birk, R. (2014). Diagnosekultur - et analytisk perspektiv på psykiatriske diagnoser i samtiden. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 51, 9, side 692-697.
-Madsen, O. J., 2010. Den terapeutiske kultur. Oslo: Universitetsforlaget AS.
-Sigruns blogg (2012). - Var inte ett sånt jävla offer!

Relaterte innlegg:
Ansvarlig for andre liv 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar