Informasjonskapsler

Denne siden inneholder informasjonskapsler.

fredag 12. september 2014

Ansvarlig for andres liv

Helsepersonell har et stort ansvar for jobben de gjør. Vi jobber tildels med alvorlige og sensitive temaer. Å feile her kan bli svært vondt for den det gjelder. Ansvaret vårt gjelder imidlertid ikke bare hva vi gjør, men også hva vi ikke gjør. For å vurdere hva som bør gjøres, må vi også i stor grad vurdere og konkludere om våre pasienters atferd. Her begynner dilemmaene å tårne seg opp. Vi skal invitere til en trygg og likeverdig relasjon hvor pasienten både kan åpne seg og bli hørt, samt legge til rette for brukermedvirkning. Samtidig må vi kartlegge risiko for suicidalitet og vold, og vi har meldeplikt ifht. bl.a. barn, førerkort etc. Hvis vi lar være å vurdere risikofaktorer, eller unnlater å gripe inn ved risikofaktorer, kan vi selv bli holdt ansvarlige for f.eks. pasienters atferd i trafikken. Sentralt i retningslinjer for kartlegging av risikofaktorer er pasientens diagnose. Dermed blir brukermedvirkning i diagnostisering straks mer komplisert (se aktuell diskusjon på Sigruns blogg). 

Ved kriser må vi vurdere om vi må bruke tvang. Vilkårene for tvang er bl.a. (Psykisk helsevernloven § 3.3) at "Pasienten har en alvorlig sinnslidelse og etablering av tvungent psykisk helsevern er nødvendig for å hindre at vedkommende på grunn av sinnslidelsen enten, a. får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret, eller b. utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse." "Alvorlig sinnslidelse" forstås vanligvis som at pasienten er i en tilstand hvor han/hun ikke er i stand til å ta rasjonelle valg. Vanligvis gjelder dette en form for psykose. I retningslinjer for forebygging av selvmord (2008) hevdes imidlertid at graden av selvmordsrisiko i enkelte situasjoner må kunne spille inn i vurderingen av om vilkåret om «alvorlig

sinnslidelse» må anses oppfylt. Hvis du ønsker sterkt nok å dø, er du altså per definisjon ikke i stand til å ta egne rasjonelle valg. Da må helsepersonell ta ansvar for deg. Hvis en pasient velger å ta sitt eget liv er det automatikk at det skal fylles ut en avviksmelding til Helsetilsynet i fylket. Avvik defineres som manglende oppfyllelse av krav i regelverket (uit.no). Det er altså per definisjon begått en feil fra helsevesenets side når en pasient som er under behandling velger å avslutte livet sitt. 
Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, sies det. Disse prosedyrene og retningslinjene er laget for å forebygge at vonde ting skjer. Imidlertid skaper de en del angst og en del tullete byråkrati. For eksempel diskuteres det hvorvidt pasienter som venter på et kurs skal skrives ut i ventetiden, og så henvises på ny når det er plass på kurset, for å ikke bli ansvarlig for en pasient som ikke har pågående behandling. At pasienten kan ta kontakt ved behov er ikke nok. De må følges opp og vurderes.  
Et stort ansvar krever at helsepersonell har en stor makt til å ivareta dette ansvaret. Jo større ansvar vi har, jo mer må vi kontrollere pasientene. Dette er uheldig for pasienters autonomi og for relasjonen mellom pasient og behandler. Det krever også mye ressurser. Jeg synes kontrollmanien har gått for langt og at helsepersonells ansvar bør avgrenses mer. 
Akkurat hvordan grensene bør settes er et vanskelig spørsmål. Jeg mener imidlertid at de fleste polikliniske pasienter bør tiltros å kunne ta kontakt selv ved behov. Det bør ikke være nødvendig med timer kun for kontroll av tilstand, med mindre det er noe spesielt. Videre synes jeg vurderinger vedrørende førerkort ofte blir veldig fjernt fra det vi driver med i psykiatrien. Det er vanskelig å slutte fra psykiske problemer til atferd i trafikken, og mange pasienter kan fungere veldig ulikt på ulike livsområder. Jeg synes videre ikke at valget om å ta sitt eget liv skal blandes sammen med hvorvidt vedkommende har en alvorlig sinnslidelse. Hvorvidt man vil leve eller ikke er et svært personlig verdivalg. Helsepersonell kan legge til rette for å hjelpe personer gjennom kriser og forsøke å forhindre suicid begått på grunnlag av vrangforestillinger. Men hvis en person virkelig ikke ønsker å leve mer, er dette til syvende og sist personens eget ansvar. En anerkjennelse av dette i prosedyrer og retningslinjer tror jeg ville frigjøre behandlere til å i større grad kunne romme personens smerte. Kanskje ville dette forebygge selvmord mer enn denne voldsomme kontrollen og ansvaret. 





















Kilder:
-Psykisk helsevernloven
-Nasjonal faglig retningslinje for forebygging av selvmord i psykisk helsevern (Helsedirektoratet, 2008)
-Regler og veiledning for utfylling av helseattest for førerkort m. v. IS-1437. (Sosial- og helsedirektoratet, 2006)
-Håndtering av uønskede hendelser og avvik. uit.no

2 kommentarer:

  1. Å, dette er så viktig. Ikke minst i individualismens tidsalder, der samfunnet ofte peker ut syndebukker når noe fælt skjer, heller enn å se på hva vi som fellesskap kan gjøre for å forebygge slike hendelser. Jeg ser at pårørende ofte forsøker å finne ut om noe er blitt gjort feil når f.eks. en som har vært pasient tar sitt eget liv, eller dør under behandling i somatikken. Og det er det meget forståelig at de gjør! Men jeg skulle ønske det var en større bevissthet om at heller ikke mennesker med lang utdanning alltid kan rå over liv og død. Jeg tenker også noen ganger at helsepersonell (kanskje særlig leger og psykologer) har malt seg selv inn i et hjørne ved å legge opp til en voldsom ekspertstatus i samfunnet - med dette følger det også store forventninger til hva vi skal kunne ta ansvar for. Og så blir det jo selvfølgelig et enormt fokus på hvordan vi skal vurdere, dokumentere og sørge for å ha ryggen fri - heller enn at man kunne diskutert f.eks. om han som tok sitt eget liv opplevde å få god hjelp, om systemet burde kunne tilbudt andre behandlingsformer, om vi kunne gitt ham mer håp... osv.

    Når det gjelder diagnoser (igjen!) så tenker jeg at vurderingen av om man må gripe inn og bestemme over en person eller ikke, ikke hadde trengt å henge sammen med de standardiserte diagnosene. I somatikken bruker man konseptet samtykkekompetanse i en vurdering av om en person er i stand til å fatte egne beslutninger. Paulsrud-utvalget, som i 2011 gikk gjennom tvangslovgivningen i psykisk helsevern, foreslår å innføre et lignende konsept her ("beslutningskompetanse"), som i prinsippet skulle være uavhengig av hvilken diagnose som er satt. Så er det selvfølgelig mye å diskutere rundt dette også...

    SvarSlett
    Svar
    1. Enig. Vi trenger både bedre vurderingsmetoder/konsepter og større ydmykhet.

      Slett