Informasjonskapsler

Denne siden inneholder informasjonskapsler.

lørdag 23. august 2014

Smells like Bullshit - om ivaretakelse av pasienters rettigheter

Etter situasjonen nevnt i innlegget Betydningen av svik - en blind flekk i vår kultur? har jeg forsøkt å klage til Fylkesmannen. Det har vært en "interessant" erfaring... Etter nesten et års saksbehandling fikk jeg som svar at det ikke hadde skjedd noe galt fordi jeg hadde fått mye informasjon generelt, om behandlingsopplegget etc. Konklusjon (stilet til behandler): "Fylkesmannen finner etter en samlet vurdering av saken at at du ved oppfølging av pasienten sikret en faglig forvarlig og omsorgsfull helsehjelp i tråd med helsepersonelloven § 4."

Utdrag fra mitt svar på dette:
"Jeg har mottatt deres avgjørelse i min klagesak, datert 03.07.14. Jeg ser av brevet at jeg ikke har rett til å klage på avgjørelsen. Jeg ser imidlertid også at det ser ut som dere ikke har forstått hva klagen går ut på. Dermed er i realiteten ikke min klage blitt behandlet. Jeg tillater meg derfor å forsøke å rydde opp i dette og be om en vurdering av det som var sakens kjerne.

Sakens kjerne er at jeg i etterkant av behandlingen, i form av epikrise og påfølgende telefonsamtale initiert av u.t., fikk ny informasjon som ikke var delt med meg under behandlingen, og som var av sentral betydning (behandlers begrunnelse for at han i første omgang ikke ville stryke det) og etter min vurdering av svært sensitiv karakter. Videre at behandler ikke ville forklare hva som hadde gitt ham denne oppfatningen eller når han har kommunisert dette til meg (jmf. brev av 05.06.13 hvor han forklarer at han istedenfor å svare på mine spørsmål forsøker å gi det han tror jeg trenger).

Da er det ikke relevant  at jeg fikk lese journalnotater under oppholdet (hvor disse tingene ikke sto), at vi fikk generell informasjon om behandlingsopplegget, og hadde ukentlige oppsummeringer eller at jeg fikk «aktiv terapi», med mindre det kan sannsynliggjøres at de tingene som overasket meg i ettertid ble kommunisert til meg i disse sammenhengene. Tvert imot forsterker det etter mitt syn forseelsen dersom man har hatt mange muligheter til å drøfte dette, men ikke har gjort det.

Jeg forstår at dette kan være vanskelig å ta stilling til, men dere har en redegjørelse fra min behandler vedrørende dette (mottatt hos dere 01.11.13) som dere kan vurdere om henger på greip... (som jeg har kommentert i brev datert 07.11.13). 
 ...
Oppsummering:
Jeg klaget altså ikke generelt på kvantiteten av informasjon underveis i behandlingen, men på at spesifikke og sentrale vurderinger ikke ble kommunisert til meg før behandlingen var avsluttet, samt at behandler overfor meg ikke ville gå inn på hva som hadde gitt ham denne oppfatningen eller når han har kommunisert dette til meg. Jeg ber om en vurdering av dette."

I forigårs kom fylkesmannens svar: 


Såvidt jeg forstår av dette brevet er det slik at:

1. Fylkesmannen kan ikke ta stilling til "at spesifikke og sentrale vurderinger ikke ble kommunisert til deg før behandlingen var avsluttet, samt at behandler overfor deg ikke ville gå inn på hva som hadde gitt ham denne oppfatningen eller når han hadde kommunisert dette til deg" fordi "det foreligger hendelsesnære journalnotat og etterpåfølgende redegjørelse som tilsier at dette må legges til grunn." Denne setningen mangler vel et "ikke", hvis det skal gi mening? I så fall kan helsepersonell slippe unna ved å la være å føre "hendelsesnære journalnotat". I denne saken foreligger det imidleritd en god del dokumentasjon. Når det gjelder første del av klagen: "at spesifikke og sentrale vurderinger ikke ble kommunisert til deg før behandlingen var avsluttet" foreligger både løpende journalnotater, mine egne nedtegnelser av det som ble skrevet på overhead i de ukentlige oppsummeringene, og en redegjørelse fra behandler til fylkesmannen hvor han viser til spesifikke journalnotater og prøver å forklare at vurderingen herved er kommunisert. Når det gjelder andre del: "samt at behandler overfor deg ikke ville gå inn på hva som hadde gitt ham denne oppfatningen eller når han hadde kommunisert dette til deg" foregikk hele denne kommunikasjonen skriftlig og ligger i journal. Kan det bli bedre dokumentert enn dette?

2. Jeg er ikke part i saken (?) og derfor er ikke fylkesmannen pliktig til å besvare alle anførsler som fremsettes (selv ikke hovedanførselen?). Hvis de ikke kan ta stilling til det jeg klager på, burde ikke det stå litt tydelig i avgjørelsen?

3. Fylkesmannen fant ut at det sentrale vurderingstema i saken var "om helsepersonellet ved oppfølgingen av deg hadde sikret faglig forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp jf. helsepersonelloven (hpl) § 4 jf. hpl § 10 og pasient- og brukerrettighetsloven § 3.2." I sin avgjørelse definerer den samme fylkesmannen dette slik:

Så selv om fylkesmannen skal vurdere hvorvidt behandler har delt terapeutiske vurderinger med pasienten gjennom behandlingsforløpet, inngår det ikke i dette å ta stilling til at sentrale og sensitive  vurderinger  ikke kom frem før i epikrisen.... Eller så mener de at det å få slikt i posten etter at man har kommet hjem er å gi informasjonen på en slik måte at pasienten har mulighet til å forholde seg til form og innhold... Men samtidig kunne de jo ikke ta stilling til dette fordi de "manglet" hendelsesnære notater eller redegjørelser.... Dog sa de ikke noe om det i den opprinnelige avgjørelsen som ble sendt behandler...

Jeg føler jeg blir møtt av en vegg av ord som ikke henger sammen. Som søsteren min så treffende oppsummerer: "Anførslene i klagen er irrelevante. Vi registrerer bare at det kommet en klage, men bestemmer selv i overensstemmelse med innklagede hva saken gjelder. Klageren er ikke part. Om ikke annet kan det bli stor litteratur av sånt. Jeg er nesten sikker på at det fantes fylkesmenn i Praha på begynnelsen av forrige århundre, og at de var en stor inspirasjonskilde for Kafka."

Er dette vanlig praksis fra fylkesmenn? Er det slik pasienters rettigheter ivaretas? Jeg skulle ønske behandler hadde slått meg istedet. Da hadde kanskje etterspillet blitt mindre komplisert.


10 kommentarer:

  1. Dette var skummelt gjenkjennelig for meg. Jeg har også en klagesak til fylkesmannen bak meg, men fordi saken var så vond har jeg egentlig ikke orka å lese det endelige avslaget ordentlig. Noe av det som gjorde det så opprivende, var at det virka som om de baserte seg på journalnotater fra saken (og hvem er det som har valgt hva som skal stå der...?) som et slags objektivt bevismateriale, mens det ikke virka til å ha noen som helst effekt at jeg refererte til lovparagrafer og icd-10.

    Det er imponerende at du sendte et nytt brev etter å ha fått avslag, sjøl om det ikke endra på utfallet. Det er jo interessant at de forbeholder seg retten til å bestemme hva saken skal handle om og hvilke lovparagrafer som er aktuelle, uansett om det egentlig treffer litt på sida av det som din klage gjaldt. For øvrig er det jo også underlig at de ikke finner at pbrl § 2 er brutt ("Pasienten skal ha den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen"), all den tid behandleren faktisk har holdt tilbake informasjon for deg? Dette må jeg si er uforståelig. Men jeg hadde jo egentlig tenkt at jeg skulle slutte å la meg overraske i saker som dette.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk skal du ha. Og slik de selv definerer § 4 i helsepersonellloven, så virker det for meg som det egentlig ikke treffer på siden i det hele tatt... Det er det som er så rart og forvirrende med det hele. Men jeg har ikke gitt meg enda. Pasientombudet skal se på saken. Jeg tenker også jeg vil be dem om å presisere overfor behandler at de ikke har tatt stilling til kjernen i min klage, slik de innrømmer i sitt siste svar, såvidt jeg kan tyde det.

      Slett
  2. Skummelt gjenkjennelig her også. Jeg er på dårlig nett nå, skriver mer senere.

    SvarSlett
  3. Forsvarlighet er ikke bare en teknisk-faglig, men også en etisk standard. Helsepersonell plikter bl a. å oppføre seg hensynsfullt og ordentlig overfor pasientene. Da burde vel også bruken av slike "overraskelser" i epikriser vurderes konsekvensetisk?

    Selv har jeg opplevd en slik "overraskelse" ved å få tilsendt epikrise etter avsluttet terapi mens jeg var sengeliggende i alvorlig depresjon. Der sto det en diagnose jeg ikke ble informert om i de fire årene jeg gikk i behandling, selv om jeg spurte terapeuten om hvilke(n) diagnose(r) han hadde satt. Jeg fikk bl.a. en ekstrem kroppslig smerte av å lese dette, og er redd slik mangel på åpenhet kan føre til både helseskade og selvmord(sforsøk), i tillegg til å ødelegge tilliten til profesjonelle hjelpere.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, etikken må værre med. Hensynsfull og omsorgsfull går igjen i lovtekstene:
      § 4.Forsvarlighet (Helsepersonelloven): Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig....
      § 3-5 (Pasientretighetsloven): Informasjonens form. Informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Informasjonen skal gis på en hensynsfull måte. Personellet skal så langt som mulig sikre seg at mottakeren har forstått innholdet og betydningen av opplysningene. Opplysning om den informasjon som er gitt, skal nedtegnes i pasientens eller brukerens journal.

      Det burde være mulig å enes om at det ikke er særlig hensynsfullt med overraskelser etter behandling, spesielt ikke behandling av en slik karakter som psykoterapi, som i stor grad bruker en tillitsfull relasjon som instrument... Det er en nokså nærgående og ømtåelig handling å vurdere en annen persons psykiske fungering. Det kan gjelde din personlighet, hvordan du typisk er og reagerer. Hva som er sykt eller dysfunksjonelt av dette er i stor grad normative valg. Her må personens egen mening tillegges stor vekt. Jeg har selv gått imot pasientens mening ved noen få anledninger (det gjelder psykose og dyssosial personlighetsforstyrrelse), men da har dette vært grundig drøftet og forklart for pasienten.

      Slett
  4. Jeg tenker også på de tåpelige kvalitetsindikatorene helsemyndighetene velger seg, som at epikrise skal sendes innen X antall dager.
    De viktige tingene for pasientens helse, som å forebygge (re)traumatisering, er derimot ikke noen indikator på kvalitet. Jeg har foreslått dette som indikator, men de er visst hjelpeløse, stakkars, siden jeg ikke kan fremvise dokumentasjon på bruk av denne indikatoren i andre land.

    SvarSlett
    Svar
    1. Man kan spørre seg hva som var vitsen med å stå utenfor EU hvis vi alltid skal gjøre som andre land... Det handler nok mye om at det er vanskelig å måle. Men det er desverrre slik i dette feltet, at det som er viktigst er vanskeligst å måle. Selv om en rimelig epikrisetid også kan være viktig i enkelte tilfeller, er det en fare for at oppmerksomheten trekkes mot det som kan måles og telles og vekk fra viktigere ting. En gang jeg mistet en pasient i selvmord fikk jeg mye ros over hvor godt jeg hadde dokumentert i journal. Det var i og for seg hyggelig, men jeg lurte på hva mitt fokus på å gjøre de rette vurderingene hadde gjort med relasjonen til pasienten. Er nitide risikovurderinger den beste måten å møte et menneske i krise på? Noen kollegaer argumenterte med at det kan gjøre at personen føler seg tatt på alvor, men jeg er usikker...

      Slett
    2. Det med overdrevent selvmordsfokus leste jeg et tankevekkende innlegg om i Psykologtidsskriftet tidligere i år.

      Slett
    3. Ja, jeg tror jeg leste det i sin tid, og leste det igjen i dag. Et godt innlegg, synes jeg.

      Slett
  5. Til informasjon: Jeg ser at det er flere som opplever dårlig saksbehandling hos Fylkesmannen. Jeg har nå fått vite at selv om man ikke har klagerett på Fylkesmannens avgjørelse, så kan man klage saksbehandlingen inn for Sivilombudsmannen: https://www.sivilombudsmannen.no/?lang=no_NO.

    SvarSlett