Informasjonskapsler

Denne siden inneholder informasjonskapsler.

torsdag 14. august 2014

Betydningen av svik - en blind flekk i vår kultur?

Sandra Lee Dennis (master (MA) i "Counseling Psychology" og doktorgrad (PhD) i "Integral Studies/ Psychology and Religion") har en nettside, og kommer snart med en bok, om fenomenet svik i kjærlighetsrelasjoner, og hvordan vår kultur er blind for denne typen traumer. "The hidden violence of betrayal is an unacknowledged form of misuse of power. Betrayal traumatizes because it is an “emotional rape” of the finer sensibilities of the soul — faith, trust and love. Unrecognized culturally: Betrayal leaves invisible, devastation in the victims and we tend to look away and excuse the betrayer. The cultural attitude is similar to those surrounding domestic violence and incest before they were recognized, named and finally condemned as the abuses they are."

I et innlegg utdyper hun hva fenomenet svik (betrayal and deception) innebærer.  Brutte løfter er èn ting, men kanskje mer grunnleggende er "when we act as if we are someone we are not, pretend to feel a way we do not, or play out commitment and loyalty when we are not committed or loyal.
In little ways, we all do these things to manage our inter­actions with others. We tell “white lies” in certain situations to save a person’s feelings or our own self-images—but who knew how the stakes skyrocket when hypocrisy infiltrates love and loyalty. When the person you trust with­holds the truth after having promised to honestly share their thoughts and feelings with you, they create two worlds: theirs—in which they are aware of their opinions, judgments, and struggles concerning you and the relation­ship—and yours, in which you are not." ... "Letting someone believe something that is not true—even for what seems like the best of reasons, e.g.,”to protect them”—produces the same result as saying something false: It is the passive version of lying. The word betrayal comes from the Middle English word bitrayen — meaning “mislead, deceive.” This brand of betrayal is not always about infidelity, though it often is, but about deceit, manipulation, exploitation, and the slow undermining and erosion of identity that follows. Being lied to insidiously chips away at your soul. The long-lasting corrosive effect of deception on a person’s faith in themselves and in human nature was a revelation to me."

En slik opplevelse kaster deg inn i en eksistensiell krise: "The realization that you have been living a lie causes a bizarre “time-release poison” to infiltrate your nervous system. Without your conscious intention, the brain slowly, painfully, revises each memory associated with that person, along with your sense of self, to fit the actual facts.The shock of the attachment rupture from your source of safety and love combines with deception to create a unique physical, emotional and existential crisis. You feel as if you are falling down a rabbit hole with everything in your world floating aimlessly with you."


Det var godt for meg å lese deler av dette. Jeg har nemlig opplevd noe slikt - ikke i kjærlighet, men i terapi. På mange måter er det nok verre i et kjærlighetsforhold, fordi man elsker hverandre og lever livene sine sammen. I en terapirelasjon er imidlertid maktbalansen som regel mer ujevn, hvor terapeuten i kraft av sin rolle får en forholdsvis stor definisjonsmakt. Man blir ganske sårbar i en behandlinssituasjon. Man er gjerne sårbar i utgangspunktet, det er derfor man kommer i behandling. I tillegg skal man dele denne sårbarheten med en person som har myndighet til å diagnostisere og vurdere. Dette krever tillit og tilknytning, noe terapeuten legger til rette for. Jeg var i et intensivt behandlingsopplegg, jobbet hardt med meg selv og delte vanskelige erfaringer og følelser. Det var en intens og viktig periode av livet mitt. Jeg opplevde underveis i behandlingen å bli møtt med støtte og forståelse, og ga dem derfor også mye tillit. Jeg knyttet meg. I epikrisen og dialog rundt epikrisen kom det imidlertid frem en helt annen vurdering av meg enn den som var blitt kommunisert underveis, samt noen ganske dømmende karakteristikker av meg når jeg var på mitt mest sårbare. Jeg har ikke lyst til å gjengi dem, selv om jeg er anonym her. Athene-identiteten får heller ikke besudles med dette.
For meg opplevdes dette som følelsesmessig vold. Jeg følte meg lurt. Bena ble slått bort under det jeg trodde vi sammen hadde jobbet mot. Bunnen ble rykket bort under meg, og jeg begynte å sette spørsmål ved alt. Ved meg selv og ved andre mennesker: Hvordan kan jeg vite hva folk egentlig mener med det de sier? Og siden jeg selv er psykolog; ved yrket mitt og faget mitt: Hvordan kan sånt passere? For det passerer nemlig. Mange fagfolk ser ikke noe problem med det som skjedde her. Vedkommende behandler nektet å forklare og begrunne sine vurderinger overfor meg, og dette ble godtatt av systemet. Kan det handle om det Dennis skriver, at slike traumer er underkjent i vår kultur? Denne underkjennelsen gjør det imidlertid enda vanskeligere å gjenoppbygge tillit. De som ikke ser problemet kan finne på å gjøre det samme selv.

Hvis det er slik, at traumer relatert til svik i tillitsrelasjoner blir tatt uforholdsmessig lite på alvor i forhold til hvor vondt det er for folk flest, hvorfor er det sånn? Er det for vanlig? Er det såpass mange som føler seg truffet av det at de motiveres til bagatellisering? Er det for lite konkret? Traumer som vold og dødsfall er jo gjerne lettere å bevise. Klassifiserer vi  uforholdsmessig mange løgner som "hvite", og dermed uskyldige, uten å skjønne konsekvensene av dem?




"Soundtrack" til dette temaet:
Foo Fighters - The Pretender




Kilder:
-http://www.sandraleedennis.com/

16 kommentarer:

  1. Jeg kjenner meg ofte så igjen i dine blogginnlegg at jeg ikke finner noe å tilføye, for å si det sånn.
    Her vil jeg si at jeg selv har opplevd svik i terapi som mer traumatisk enn svik fra partner, antagelig fordi jeg har hatt helt spesielle forventninger til profesjonelle hjelperes integritet. Jeg skrev et innlegg i Psykologtidsskriftet om at en terapi endte svært traumatisk for meg (gjengitt i bloggen min). Jeg endte opp med kronisk og svært smertefull depersonalisasjon etter det traumet.
    Jeg har også møtt andre klienter som har følt seg sviktet når de har lest journal og/eller epikrise, og har følt at terapeuten ikke var ærlig mot dem i terapien. Noen sier de aldri mer vil sette sine bein hos en terapeut. Veldig viktig at du tar opp dette temaet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for respons! Det er godt å høre at jeg ikke er alene om å reagere sterkt på slikt, men også urovekkende hvordan enkelte behandlere kan oppføre seg... Jeg leste innlegget ditt og synes den er veldig merkelig, den holdningen du ble møtt med: "To behandlere har sagt til meg at tidligere behandlingserfaringer ikke hører hjemme i terapi." Så rart... Hvorfor skulle det ikke høre hjemme? Jeg er lært opp til å kartlegge tidligere behandlingserfaringer fordi de kan si noe om hva som er viktig for vedkommende i behandling. I behandling forsøker vi å få til endringer i personers psyke. Da må vi ta på alvor hvilken makt og hvilket ansvar vi har, og at det også kan gå galt. Hvis man har traumer fra tidligere behandling, vil de gjerne reaktiveres når man igjen er i en behandlingssituasjon. Desto viktigere å snakke om dem! Selv har jeg aldri hørt denne holdningen uttalt, hverken i faglig sammenheng eller som pasient. I en terapigruppe bestående av fagpersoner møtte jeg imidlertid påfallende mye motstand når jeg forsøkte å bearbeide denne hendelsen.

      Slett
  2. Jeg ville bare si at jeg har lest denne bloggen en stund nå, og synes den er velskrevet og viktig. Takk for at du, Athene, skriver såpass selvrefleksivt og tilgjengelig om psykologiske og terapeutiske temaer.

    Om akkurat dette innlegget kan jeg si at jeg kjenner akkurat dette med epikrise fra den andre siden. I forbindelse med et skifte av fastlege håndterte jeg en utskrift av hele journalen min, og der var det halvårlige oppdateringer fra psykologen min. Jeg visste jo at terapeuten min skrev disse notatene, og valgte å lese dem. (Jeg går og har gått i langvarig psykoterapi, hovedsakelig på grunn av tilbakevendene depresjon.) Det psykologen hadde skrevet var så omsorgsfullt, og stemte så godt med det jeg selv mente jeg hadde delt og opplevd i terapien, at jeg følte at tilliten og båndet til terapeuten ble styrket. Og jeg fikk ny forståelse for hvorfor fastlegen min hadde møtt meg så godt, det var fordi hun var mottagelig for de respektfulle innspillene fra terapeuten min.

    Dette skriver jeg ikke for å undergrave erfaringer i motsatt retning. Det er mer for å si at jeg forstår og har respekt for den makten som ligger i journalføringen. En empatisk og ærlig og omsorgsfull terapeut kan styrke sin pasient gjennom å vise samsvar mellom ansikt til ansikt-kommunikasjon og journalnoteter. Og motsatt vil journalnotater som ikke er skrevet med respekt for pasienten, eller som samsvarer dårlig med den muntlig-kroppslige kommunikasjonen i terapirommet, kunne oppleves som ødeleggende svik.

    Jeg vil tenke mer på det du ellers skriver om andre former for svik og å møte noen som føler seg sviktet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for tilbakemelding! Det er godt å høre at det også er gode erfaringer med å lese om seg selv. Det er mange gode behandlere også der ute. Jeg har kontakt med en nå, som jeg har tillit til og som jeg føler respekterer meg. Han bidrar også til at jeg bevarer troen på faget og yrket mitt, selv om jeg innimellom blir litt desillusjonert. Når du er terapeut selv og så føler deg krenket i behandling, kan i hvert fall jeg av og til tenke: Er det slik det egentlig er for pasientene? Er det slik terapi skal være (for det er jo gjerne slik det blir rettferdiggjort)? Vil jeg være med på dette? Men nei, det trenger ikke å være slik. Det kan gjøres langt bedre enn visse eksempler.

      Slett
    2. Mange takk til M, som skriver noe det gjør svært godt å lese: "Det psykologen hadde skrevet var så omsorgsfullt, og stemte så godt med det jeg selv mente jeg hadde delt og opplevd i terapien, at jeg følte at tilliten og båndet til terapeuten ble styrket. Og jeg fikk ny forståelse for hvorfor fastlegen min hadde møtt meg så godt, det var fordi hun var mottagelig for de respektfulle innspillene fra terapeuten min."

      Det er fint å få bekreftet at det er mulig å bli møtt slik i helsevesenet!

      Takk også til Athene, for at du har løftet dette med svik i terapi ut i lyset. Jeg har jobbet lenge med et blogginnlegg om velment terapi-systemvold, og du har gitt meg en ny knagg å henge tankene mine på.

      Er det OK om jeg lenker til et innlegg om mine journalerfaringer?

      http://ingridvaa.blogspot.no/2012/11/at-vi-alle-vil-leve.html

      Slett
    3. Selvfølgelig! Takk for tilbakemelding. Bloggen din ser interessant ut! :)

      Slett
    4. Godt å høre at det ga noen noe å lese om den erfaringen, det er et viktig budskap det også - at det kan bli så godt når det gjøres riktig!

      Jeg har også opplevd at en terapeut leste journalen fra forrige behandler, og tok alt som sto der veldig bokstavelig. Jeg hadde som ung tenåring uttrykt engstelse for at noen uheldige trekk og handlingsmønstre som har rammet flere generasjoner før meg skulle ramme meg også. Jeg uttrykte meg nok noe i retning av at det var en "forbannelse", men mente det jo ikke i overtroisk forstand, mer overført - sosial arv som "forbannelse". Og det forsto den daværende terapeuten. Da jeg leste den korte journalen fra denne neste terapeuent, oppfattet jeg det som at han tolket forrige terapeuts journal dithen at jeg hadde vrangforestillinger om forbannelser. Sukk. Nå blir jeg matt, men den gang da ble jeg sint og følte men feiltolket og på en måte gjort dum (eller syk på en måte jeg ikke var) i hans øyne. Hadde han bare spurt meg! Men jeg gikk ikke til ham lenge, han fungerte dårlig for meg på mange måter. Var for dårlig til å klage på ham i ettertid, og nå vil jeg ikke bruke krefter på det. Det der (uhelse og behov for å gå videre) kan vel være en grunn til manglende tilbakemeldinger til terapeuter som oppfører seg på en måte som skader pasienten.

      Slett
    5. M, det du opplevde kaller jeg sykgjøring. Og jeg blir så sint over at behandlere påberoper seg å være vitenskapelige uten å foreta helt grunnleggende faktasjekking - det koster så lite å spørre, og slike spørsmål er et godt vern mot objektifisering.

      Jeg er helt enig med deg i at "Det der (uhelse og behov for å gå videre) kan vel være en grunn til manglende tilbakemeldinger til terapeuter som oppfører seg på en måte som skader pasienten". Da jeg ble manipulert til randen av selvmord, valgte jeg å finne veien tilbake til den jeg er i stedet for å bruke krefter på å klage. Og da jeg hadde overskudd til å klage, var "saken" foreldet.

      Lenker til et innlegg om mulige tiltak som kan trygge integriteten til både hjelper og den som blir hjulpet:

      http://ingridvaa.blogspot.no/2013/09/lenge-fr-tilsyn-og-rettsvesen.html

      Slett
  3. Viktig tema dette med svik. Kanskje en av nøklene til å forstå retraumatisering?
    Ingrids blogg kan jeg anbefale, den er i stjerneklassen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, GU, og ditto: Den som klikker på navnet hennes kommer til en blogg med dikt om tanker som jeg ikke har sett maken til mange andre steder.

      Slett
  4. Takk for at du skriver om dette. Jeg har også lignende erfaringer, dessverre. Jeg har flere ganger oppdaget i ettertid diagnoser og annen informasjon i journal (og i henvisninger/erklæringer som er sendt til andre instanser), som jeg ikke på forhånd har fått vite om, sjøl om jeg har spurt terapeuten eksplisitt om hva som har stått i henvisningen eller erklæringen. Ved ett tilfelle ba jeg i ettertid om å få en forklaring på en slik diagnose, men dette kunne jeg ikke få da terapeuten ikke hadde tid til å finne fram journalen min. I disse erfaringene er det ikke den formelle feilen eller løftebruddet som har vært verst for meg; det er mer den type svik som du beskriver. Tillitsbrudd, som blir så vonde, fordi man har valgt å vise terapeuten så stor tillit, man har gjort seg så sårbar. Og for min del, så tror jeg det å oppleve den andres makt; at man er så fullstendig utlevert til den andres vilje, har vært en stor del av det som har vært så dårlig for meg. Det å føle seg så liten. Og dette dreier seg jo også om andre temaer enn kun hva som er skrevet i journal. For meg tror jeg dette makt-aspektet har utgjort en stor del av den "traumatiserende effekten".

    Jeg kjenner også igjen det du skriver om å bli desillusjonert, og hvor vanskelig dette kan være når man sjøl jobber i et system hvor man skal hjelpe folk. Jeg vil si at det tar mye energi å jobbe for å holde fast i det man tror på når man har disse erfaringene. Godt å lese Ms erfaringer med en "god" journal. Så får vi håpe at de økende kravene til å være objektiv og det økte fokuset på utredning og diagnostisering ikke hindrer fagfolk i å skrive i en tone hvor varmen og respekten skinner gjennom.

    SvarSlett
  5. Min nåværende terapeut pleier også å la meg lese gjennom skriv som skal sendes til andre instanser og be om innspill før hun gjør dem helt ferdige. Det er en god praksis, synes jeg.

    SvarSlett
  6. Psykolog og forsker Tonje Lossius Husum søker informanter til en undersøkelse om krenkelser i psykisk helsetjenester.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for tips, har meldt min interesse :)

      Slett
  7. Takk for mange fine og kloke tilbakemeldinger, dere :)

    SvarSlett
  8. To psykologer skriver bok om når klienten blir dårligere i terapi og ønsker historier fra virkeligheten.

    Den ene psykologen, JF, leverte i fjor en hovedoppgave i psykologi om dette temaet.

    http://forskning.no/forebyggende-helse-psykiske-lidelser-psykologi/2016/10/usikkert-hva-psykoterapeuter-vet-om-klienter-som-blir-verre 
    Den andre var hans veileder.

    SvarSlett