Informasjonskapsler

Denne siden inneholder informasjonskapsler.

onsdag 25. juni 2014

Validering

Jeg kom over en interessant artikkel om ulike nivåer av validering (Hall, 2012). Karyn Hall definerer validering som anerkjennelse og aksept av en annen persons tanker, følelser, sansninger og atferd som forståelige. Dette er ikke synonymt med å være enig i alle valg personen gjør. Selvvalidering innebærer å innta denne holdningen overfor eget sinn.

Hall siterer Marsha Linehan (grunnleggeren av dialektisk atferdsterapi, DBT) og lister opp seks nivåer av validering.

-Nivå en er tilstedeværelse, å gi noen din fulle oppmerksomhet.
-Nivå to er passende refleksjon/speiling, det vil si å oppsummere hva du har hørt med en intensjon om å forstå.
-Nivå tre kaller hun "mindreading", som innebærer å prøve å gjette og sette ord på hva den andre tenker og føler, men uten å bli påståelig, og med åpenhet for å bli korrigert.
-Nivå fire er å forstå en person i lys av deres historie og biologi.
-Nivå fem er å normalisere og anerkjenne reaksjoner som enhver ville ha. Her forstår du personen ikke bare i lys av deres unike selv, men ut i fra den aktuelle situasjonen. Det er en bekreftelse på det allmennmenneskelige i deres reaksjoner. Jeg tror vi her nærmer oss det Bjørn Killingmo (1995) legger i begrepet bekreftelse ("affirmation"), som innebærer bekreftelse av ens egen oppfatning av virkeligheten. Reaksjonene dine er forståelige, ikke bare ut i fra dine spesielle erfaringer, men ut i fra det som faktisk skjedde. Både din virkelighetsoppfatning (som jo er en viktig forutsetning for hvordan du reagerer) og reaksjonen din blir her normal og naturlig. I følge Killingmo har bekreftelse som funksjon at det fjerner tvil om ens virkelighetsoppfatning, og gir dermed en følelse av identitet ved at ens opplevelser blir meningsfulle. Bekreftelsen opphever også en emosjonell isolasjon gjennom at man opplever å kunne bli forstått.
-Nivå seks kalles for radikal ekthet ("radical genuinness"). Det beskrives som å forstå en annens opplevelse på et dypt nivå, å dele opplevelsen som likeverdige.

Hall skriver at man bør validere på det høyest mulige nivå. Hva som er mulig styres av på hvilket nivå du fortsatt kan være ærlig. Hvis du synes en person overreagerer, men kan forstå det i lys av denne personens erfaringer, er nivå fire det høyeste mulige nivået. Det å validere på nivå fire noe som kunne vært validert på nivå fem kan derimot være uvaliderende. Hall nevner her et eksempel med en person som blir skjelt ut i plenum på jobb. Å vise forståelse kun i lys av denne personens historie underslår at veldig mange ville oppleve dette som ubehagelig. Jeg vil føye til at man da vil stå i fare for en overdreven individualisering av problemet. Dette kan medføre at personen får en opplevelse av at det er mine reaksjoner det er noe galt med, jeg kan ikke kreve at andre behandler meg bedre. Dette kan virke både undertrykkende og skaminduserende. I tillegg frarøves man følelsen av mening og kontakt som bekreftelse kan gi.

For meg var disse nivåene ganske klargjørende i forhold til begrepet validering og det jeg har skrevet tidligere om "hule" former for forståelse (jmf. disse innleggene Hva vil det si å bli trodd?; Hva er å bli forstått?). Å bli validert på et (for) lavt nivå kan føles uvaliderende. Av og til kan man ikke validere på et så høyt nivå som en person ønsker eller forventer, rett og slett fordi man har for ulik oppfatning av situasjonen. Det er ikke nødvendigvis noe galt med å ikke validere på et høyt nivå, men det er heller ikke nødvendigvis noe galt med å søke etter en høyere form for forståelse, eller oppleve smerte ved å ikke bli forstått "ordentlig". Mitt inntrykk er at sistnevnte nå til dags veldig fort blir stemplet som mentaliseringssvikt e.l. Da mener jeg man underkjenner det allmennmenneskelige behovet for bekreftelse på egne opplevelser. Forståelsen av at andre kan ha ulike oppfatninger tar ikke bort smerten ved å ikke bli forstått.
 
Validering på et lavt nivå kan ha mange grunner. Den enkleste muligheten er kanskje at man rett og slett ikke kan være ærlig på et høyere nivå. Kanskje man ikke vet på et høyere nivå, heller. Det er også tryggere, man slipper å ta stilling. Kanskje man ikke tør å si at man er uenig. Kanskje man ikke vil sette seg til doms over den andres opplevelse. I terapisammenheng kan man kanskje hevde at mye høynivå-validering kan virke lukkende. Kanskje forer man da en avhengighet av bekreftelse slik at pasienten ikke lærer å ta stilling på egen hånd og stole på egen dømmekraft. Men hva bygger opp tilliten til egen dømmekraft? Slipes ikke denne mot ærlige tilbakemeldinger fra andre? Eller bør man lære seg å ta avgjørelser i et vakuum?

Killlingmo foreslår i sin artikkel at tilfredsstillelse av relasjonelle behov som bekreftelse fremmer den terapeutiske utviklingen, i motsetning til å tilfredsstille driftsbehov. For å kunne nyttiggjøre seg tolkninger trenger man en grunnleggende følelse av relaterthet og av at ens egne opplevelser er meningsfulle, og det er dette bekreftelsen tjener til.

Validering på et lavt nivå kan også kombineres med å ha en annen oppfatning på et høyere nivå; i.e., "Jeg kan forstå at du reagerte slik ut fra dine erfaringer, men jeg tror jeg ville reagert annerledes fordi...." Denne synes jeg er greiere å forholde seg til enn denne: "Jeg forstår at du reagerte slik ut fra dine erfaringer" punktum. Når man snakker om sårbare opplevelser kan det være vanskelig å ikke vite om man blir forstått på et høyere nivå, eller om folk egentlig synes man overreagerer i forhold til situasjonen. Jeg heller derfor mot at det mest fruktbare kanskje ville være å forsøke å få snakket om både de høyere og de lavere nivåene ved viktige episoder. Da får man både validering og bekreftelse der det er mulig, men får også brynt seg på andre oppfatninger. Det kan gi trening i både å ta inn nye perspektiver og å stole på egen dømmekraft ved motbør. Jeg synes også man bør være oppmerksom på å ikke kamuflere lavere nivås validering som høyere nivås validering. Det kan oppleves som falskt og til og med som svik hvis man da senere sier noe annet. Man bør ha respekt for hvor sterkt bekreftelse kan være, eller mangel på sådan. Av samme grunn er jeg litt skeptisk til å begynne med lavere nivås validering og å utsette eventuelle motforestillinger på høyere nivåer til pasienten er "klar" for andre perspektiver. Det smaker litt for falskt og taktisk for meg.

For å si det enkelt er jeg veldig for åpen, ærlig og modig kommunikasjon hvor man forsøker å forstå hverandre.

fra www.stuartduncan.name


Kilder:
-Hall, K. (2012). Understanding Validation: A Way to Communicate Acceptance. Pieces of mind. Psychologytoday.com
-Killingmo, B. (1995). Affirmation in Psychoanalysis. International Journal of Psycho-Analysis, 76, 503-518.


2 kommentarer:

  1. Utdypende kommentar:
    Jeg slo opp i Anne-lise Løvlie Schibbyes bok "En dialektisk relasjonsforståelse" og repeterte hva hun skriver om begrepet anerkjennelse, hvor fenomener som forståelse og bekreftelse berøres. Hun problematiserer det å gi bekreftelse i betydningen (norsk riksmålsordbok, 1983) "stadfeste", "bevidne riktigheten av" eller få stadfestet "en formodning, en antakelse". Heri ligger en fare for en subjekt-objekt-holdning hvor terapeuten blir subjektet som "gir" en legitimitet til klientens, "objektets", opplevelse. "En slik posisjon kan gi terapeuten en uheldig posisjon av definitorisk makt."

    Dette er helt klart en viktig fallgruve. I den maktposisjonen terapeuten befinner seg kan vi lett havne i posisjonen som den som har fasiten eller er dommer over hva som er riktig og sant. Schibbye nevner eksempler som å si seg enig med klienten. Et annet sted i samme kapittel skriver hun imidlertid som et eksempel på å skille mellom opplevelse og handling: "Jeg kan forstå din følelse av at ingenting nytter, men jeg er ikke enig i at det er en sannhet utenfor din opplevelse." Det kan altså se ut som det er rom for en viss grad av stillingstaken fra terapeutens side også, på de høyere valideringsnivåene. Dette rimer med Schibbyes betoning av at både terapeuten og pasienten er, og skal være, subjekter i relasjonen, altså individer med separate og likeverdige sentre for opplevelse. I et eksempel med hvordan man møter en klients selvfordømmelse beskriver hun at hun lytter til klientens selvfordømmelse sammen med "1. at jeg ikke fordømmer klientens opplevelse, 2. at jeg setter klientens selvvurdering inn i en større sammenheng, for eksempel hvordan det ble slik at klienten fikk et slikt syn, eller hvilken rolle andre har i denne selvoppfatningen, og 3. at selv om klienten følelse er forståelig, ser jeg den ikke som "sann" i en videre kontekst."

    Jeg er litt usikker på hvor langt Schibbye mener man kan gå i validering og bekreftelse, evt. uenighet. Når man sier "jeg er ikke enig i at det er en sannhet utenfor din opplevelse", avstår man da bare fra å gå inn på det nivået, eller toner man et alternativt perspektiv på hva som gjelder i en videre kontekst? Hvis terapeuten kun skal forholde seg til de lavere valideringsnivåene, eller pasientens indre realiteter, vil jeg mene man står i fare for å havne i hva mentaliseringsteoretikere kanskje ville kalle "pretend mode", en form for mentaliseringssvikt hvor man ikke bryr seg om hva som er sant (Allen, Fonagy og Bateman, 2008), og ikke bryr seg om forholdet mellom indre og ytre realiteter (Fonagy, 2006). Terapien ville da bli nokså frakoblet fra livet der ute og få begrenset relevans.

    Jeg tror det viktigste for å unngå å havne i en dommerrolle er at man signaliserer ydmykhet ifht. egne oppfatninger, og at terapeuts og pasients opplevelsesverden er reelt likestilte.


    Kilder:
    -Allen, J. G., Fonagy, P., Bateman, M. A. (2008). Mentalizing in clinical practice. Washington DC/London: Amerian psychiatric publishing inc.
    -Schibbye, A. L., (2002). En dialektisk relasjonsforståelse. Oslo: Universitetsforlaget.
    -Fonagy, P. (2006). The mentalization-focused approach to social development. I J. G. Allen og P. Fonagy (Ed.). Handbook og mentalization-based treatment (ss. 53-101). West Sussex: John Wiley & Sons Ltd.

    SvarSlett
  2. Vedrørende straffesaker er det også av mange anerkjent at samfunnets straffereaksjon har en validerende funksjon for offeret. I en norsk offentllig utredning fastslås det: "I alvorlige saker, og særlig i saker om integritetskrenkelser, er det spesielt viktig for fornærmede å bli trodd og at det blir anerkjent og markert at det har skjedd urett mot vedkommende." (NOU 2006.10). Bloggeren Sigrun Tømmerås skriver også om dette, og siterer psykiatriprofessor emeritus Nils Johan Lavik om arbeid med ofre for tortur. "Han påpeker at rehabilitering er knyttet sammen med at offeret får en anerkjennelse av at urett er begått. Gjenopprettelse av det moralske univers må være et kollektivt anliggende og ikke en ensom og isolert kamp for offeret. Det nytter ikke å underslå den intime sammenhengen mellom mental sunnhet og moralsk sannhet, sier Lavik."

    Gjenopprettelse av et moralsk univers og bekreftelse av en moralsk sannhet tror jeg er viktige elementer i validering. Det kan gjenopprette tilliten til verden hvis man erfarer at samfunnet reagerer på urett og tar aksjon. Det styrker også følelsen av å være et verdifullt menneske med rettigheter, rettigheter som samfunnet bistår i å ivareta. Man er ikke alene. Man blir beskyttet og tatt vare på. Det er ikke lov å krenke meg!

    Som Tømmerås skriver: «Straffen har en vitne- og støttefunksjon for den som er offer. Grov vold gjør så sterkt inntrykk på den som rammes, at det kan være vanskelig å "ta inn" virkeligheten, og det kan oppleves som mer eller mindre umulig å bli forstått "fullt og helt" av andre.
    Jeg kan ikke tenke meg en tydeligere måte fellesskapet bekrefter realiteten og det forkastelige i volden på, enn at det idømmer voldsutøveren solid fengselsstraff. Når samfunnet via sitt maktapparat griper inn og dømmer, slipper offeret følelsen av å bli ignorert og overlatt til seg selv og dermed måtte bære byrden alene.»

    Kilder:
    -NOU 2006.10: Fornærmede i straffeprosessen – nytt perspektiv og nye rettigheter.
    http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/nouer/2006/nou-2006-10/9/2.html?id=391645
    -Sigruns blogg 06.08.09: Folloklinikken og hjelp etter traumer. http://stomm-blog.blogspot.no/search?q=folloklinikken
    -Sigruns blogg 26.09.08: Straffens betydning. http://stomm-blog.blogspot.no/2008/06/straffens-betydning.html?showComment=1407521228695#c6945788091397292507

    SvarSlett