Informasjonskapsler

Denne siden inneholder informasjonskapsler.

mandag 12. mai 2014

Mobbing



Hva er mobbing?

Olweus (1992:17, ref. på elevsiden.no) definerer mobbing slik: "En person er mobbet eller plaget når han eller hun, gjentatte ganger og over en viss tid, blir utsatt for negative handlinger fra en eller flere andre personer". Det finnes andre definisjoner på mobbing. De fleste av disse krever at følgende kjennetegn er tilstede:
  • Det må være ubalanse i styrkeforholdet mellom de som mobbes og de som mobber. Et mobbeoffer kan imidlertid mobbe andre elever (ca. 17 % av mobbeofrene). Elever som ofte slåss med hverandre blir ikke mobbet dersom det varierer hvem som tar initiativet til slåssingen.
  • Mobbingen må foregå over en viss tid. Over hvor lang tid kan diskuteres, men enkeltepisoder kalles vanligvis ikke mobbing, selv om de er aldri så alvorlige.
  • Handlingene må være av en viss alvorlighetsgrad. En kan ta utgangspunkt i hva eleven opplever som alvorlig. Det er klart at lett erting, som eleven ikke plages av, ikke er mobbing.

Gjenforeningen
I går så jeg filmen til Anna Odell; «Gjenforeningen», en sterk og viktig film. Den handler om Odells oppgjør med mobberne fra grunnskolen. Utgangspunktet for filmen er at hun ikke ble invitert til klassens 20-årsjubileum. Del 1 er et tenkt scenarie av hvordan det kunne blitt om hun hadde gått på festen, hva de andre kanskje fryktet kunne skje. Her konfronterer Odell dem med mobbingen og tar det helt ut, som hun selv sier etterpå; går lenger enn hun ville gjort i virkeligheten. Hun insisterer på at de skal forholde seg til det, og forholde seg til henne. Hun reiser seg som første taler, og holder etter mitt syn en ganske balansert, men ærlig tale om hvordan skoleårene opplevdes fra hennes ståsted. Dette blir først møtt med hva jeg vil kalle usynliggjøring eller ubetydeliggjøring. Talen hennes blir nærmest fleipet bort. En annen reiser seg og holder en tale hvor han betoner det sterke samholdet i klassen og hvor verdifullt dette var. Etter denne talen begynner Odell å bli mer konfronterende. Hun forsøker å få kontakt med siste taler og han unnviker det, forsøker å ignorere henne slik han gjorde i skoletiden. Odell begynner å nevne eksempler fra mobbingen. Hun blir møtt med at det er feil forum, at dette er en fest. Hun svarer med at det ikke finnes noen annen anledning. Èn person sier i det tenkte scenariet at han forstår hva hun snakker om, og at han har hatt kvaler med dette, at han er lei for det. Men også han forsøker å stoppe henne fra å ta dette opp i plenum. For hennes skyld eller sin egen, lurer jeg på. Odell er i hvertfall lite mottagelig for hans unnskyldninger. Når han sier at han har hatt kvaler, svarer hun «Stakkars deg» i et sarkastisk tonefall. Odell fortsetter å insistere på å snakke om disse tingene, og det hele ender med at hun blir kastet ut.

Del 2 av filmen er rekonstruksjoner av virkelige møter med tidligere klassekamerater hvor hun viser dem del 1 og ber om deres kommentarer og deres syn. Ingen husker mobbingen. Èn gir likevel en unnskyldning. Èn anerkjenner det først, men trekker det siden tilbake. En av de verste (som skal ha sagt til henne at hvis han hadde vært så stygg som henne ville han tatt livet av seg, og bedt henne gjøre det for å spare dem for å måtte se på henne), antyder at det var hennes egen feil at hun ble behandlet på den måten. Den manglende invitasjonen til jubileet forblir et ugjennomtrengelig mysterium hvor alle peker på andre som ansvarlig, men likevel insisterer på at hun ble invitert.

Filmen vekker mange spørsmål i meg. Hvor mye kan man holdes ansvarlig for ting man gjorde som barn? Hvor mye er unnvikelse/feighet og hvor mye er reellt ulik situasjonsforståelse? Visse eksempler hun beskriver er vanskelige å bortforklare (som nevnte utsagn over). Hvis man ikke kan anerkjenne at det var feil og at hun ikke fortjente slikt så vil man ikke forstå. Det med utestengelse er mer tvetydig. Jeg synes at også barn til en viss grad må få velge hvem de vil omgås. Det er imidlertid drøyt når hun ikke fikk lov til å sitte ved det lunsjbordet hvor alle de andre jentene i klasse satt. Da blir det noe mer demonstrativt over det. 

Er det sannsynlig at noen kan være et mobbeoffer i ni år uten at noen i klassen husker det? Eller handler dette om mobbingens vesen; mobbeofferet defineres som den håpløse, den som tar feil og er feil, den hvis opplevelser ikke er gyldige? Alle rundt er skyldfrie.

Odell sier selv i sin tale at det først og fremst er de voksne (lærere og foreldre) som er ansvarlige, og at hun ikke er ute etter å dele ut skyld. Hva vil hun?  Hva trenger hun? Hvorfor er det viktig å grave i dette så mange år etterpå? Hun sier i filmen at hun ikke lager den for sin egen skyld, og jeg tror også at denne filmen er viktig for allmennheten, for å belyse fenomenet mobbing. 

Men hva gjør det med et mobbeoffer om mobberne innrømmer følgende: Punkt en: Dette skjedde, ikke bare i ditt hode, men i vår intersubjektivt delte virkelighet. Punkt to: Dette var ikke ok, du fortjente ikke dette.  Jeg tror dette villle bøte på noen av de mest giftige aspektene ved mobbing som handler om det budskapet du får: Dine følelser og behov ikke er viktige, du fortjener å bli behandlet dårlig, og reaksjonene dine er inadekvate (pysete, latterlige, gærne etc.). Man kan nok komme over disse budskapene også uten innrømmelser fra mobberne, men det er langt vanskeligere. Som barn er man umoden og forstår kanskje ikke rekkevidden av hva man gjør. Men når man blir konfrontert med det som voksen har man en mulighet til å forholde seg til dette på en mer voksen måte.

Filmen inviterer til selvransakelse. Har jeg vært en mobber? Er det noen som har følt seg mobbet av meg, uten at jeg har tenkt på det på den måten? Vi har vel alle vært sinte på noen i oppveksten, eller mislikt noen. Hvordan håndterte vi dette?

Filmen illustrerer hvor vanskelig det kan være å skille mellom eget og andres i mobbesituasjoner (mobber de, eller er det jeg som er håpløs?) og hvilke mekanismer som bidrar til å usynliggjøre mobbing. Noen blir kanskje klar over at de selv har opplevd mobbing når de ser filmen. Dette kan bidra til å reparere selvfølelsen og plassere ting der de hører hjemme.

Offerets rolle
Fortjener noen å bli mobbet? Hva med de som mobber selv? Fortjener de å bli mobbet? Jeg mener ingen barn fortjener å bli mobbet. Kan et offer sies å være medansvarlig i å bli mobbet? Det tenker jeg kommer litt an på hva man definerer som mobbing. Ut fra definisjonen til Olweus kan det virke som at det å ikke ville leke med en person kan defineres som mobbing dersom det pågår over tid, styrkeforholdet er ujevnt og det oppleves som tilstrekkelig negativt av vedkommende som blir utestengt. Hva hvis ingen vil leke med deg fordi du stjeler, slår eller kjefter i utide? Er du medansvarlig da, selv om du er et barn?
Når det gjelder mer aktive former for mobbing som demonstrativ utestengelse, sårende kommentarer, vold etc. synes jeg ihvertfall ikke det er riktig å si at offer kan være medansvarlig. Sånt gjør man ikke. Man kan forsvare seg, si ifra om ting som sårer en selv eller andre, og velge hvem man vil omgås; men man plager ikke andre. I praksis kan det av og til være vanskelig å skjelne hva som er forsvar og angrep. Imidlertid er det ofte altfor mange, også voksne mennesker, som gjemmer seg komfortabelt i relativismens tåkeheim. Men noen tilfeller er såpass klare at vi må våge å ta stilling. Man sier ikke til noen "Hvis jeg hadde vært så stygg som deg hadde jeg tatt livet av meg! Kan du ikke bare gå hjem og gjøre det, så vi slipper å se deg mer!"



Kilder
Odell, Anna (2014). Gjenforeningen. Film
Elevsiden.no

2 kommentarer: