Informasjonskapsler

Denne siden inneholder informasjonskapsler.

torsdag 1. mai 2014

I anledning 1. mai: Arbeidslinja: Harde fakta eller maskerte valg?

Vi står nå på terskelen til at eldrebølgen skyller over oss, det anslås at den vil slå til for fullt i 2025-2030. Høye fødselstall i etterkrigstiden og økt levealder medfører at det fremover blir en relativt høyere andel av pensjonister fremfor yrkesaktive. For at vi skal kunne finansiere velferdssamfunnet fremover må vi jobbe mer, sier politikerne.

01.04.14 hadde Brennpunkt en interessant dokumentar kalt "Kampen om tiden". Her hevdes det at vi har et valg: Vi kan jobbe mer eller betale mer. Vi kan velge mellom økt velstand og mer tid. I den såkalte Perspektivmeldingen som sier at vi må jobbe mer, er det nemlig en forutsetning det snakkes lite om:

"I framskrivingen anslås om lag en dobling av inntektene per innbygger frem mot 2060." (Perspektivmeldingen 2013 s. 45)

Denne doblingen skyldes produktivitetsveksten, altså den stadige effektiviseringen som skjer pga. utvikling i kunnskap og teknologi. Dette innebærer at hver enkelt av oss altså vil få omlag dobbelt så mye å rutte med frem mot 2060 - i reallønn! Dette innebærer videre at vi - hvis vi vil - kan ofre noe av denne økte kjøpekraften for å opprettholde velferdssamfunnet gjennom en høyere skatteprosent. I følge Holmøy og Strøm i Statistisk Sentralbyrå kan vi både opprettholde dagens velferdsnivå, jobbe mindre, og fortatt ha en velstandsøkning, hvis vi godtar at kjøpekraften "bare" fordobles, fremfor at den nær tredobles hvis vi jobber mer. Holmøy og Strøm har regnet ut at kjøpekraften fordobles selv om vi har et skattenivå på 50 %, og dette vil være nok til å opprettholde dagens velferdsnivå.

Tall fra nrk.no fordypningsartikkel:


Privat konsum per innbygger årlig, 2010-kroner
Reell årlig kjøpekraft 2010 2030 2060
Med dagens arbeidsinnsats 224.000 373.000 535.000
Økt arbeidsinnsats 224.000 398.000 612.000
Redusert arbeidstid 224.000 365.000 414.000

Dette høres for godt ut til å være sant. Inntektene våre kommer til å øke så mye uansett at vi kan kjøpe oss ut av de økte velferdsutgiftene.

Hva med "hendene"?
Pengemessig ligger vi altså godt an, men vi trenger fortsatt menneskene til å utføre oppgavene. Norge er velsignet med en lav arbeidsledighet, så dersom omsorgsoppgavene øker og antall yrkesaktive går ned, kan vi risikere at vi rett og slett ikke har mennesker til å utføre oppgavene, selv om vi har penger nok.

I min bransje i Oslo-området virker ikke dette problemet særlig påtrengende. For tiden er det, såvidt jeg har hørt, rundt 60 søkere på psykologstillinger i Oslo-området. Hvis man hadde midler til å ansette flere kunne man få en betraktelig bedre kapasitet i psykisk helsevern i Oslo-området.

I distriktene kan det være en annen sak. Kunne man brukt noe av rikdommen vår til å gjøre disse jobbene mer attraktive? Sykepleiere og hjelpepleiere er ikke veldig godt betalt relativt til ansvaret og belastningene de har i jobbene sine.

I SSB-rapporten til Holmøy og Strøm (2014) nevnes at vi med kortere arbeidstid kan motvirke den "outsourcingen" av omsorg som skjer i dagens familier. Vi får mer tid tiil å pleie våre egne familiemedlemmer og trenger dermed mindre hjelp fra det offentlige. Ønsker vi dette? Vil vi pleie våre syke foreldre?

Arbeidsledigheten er høy i store deler av Europa. Hvis man tenker globalt, er kanskje ikke arbeidskraft det største problemet. Språklige og kulturelle barrierer kan imidlertid skape tilleggsutfordringer. 

Er dagens velferdsnivå nok?
Anslagene til Holmøy og Strøm (2014) forutsetter dagens velferdsnivå. Vi hører imidlertid stadig om mangler; eldre som må sove på badet, pasienter som må ligge på korridoren, helsepersonell som må løpe bena av seg etc. Fra min egen bransje vet jeg at psykoterapi over lengre tid kan være vanskelig tilgjengelig, selv om fagpersoner ser behovet.  Pågangen til psykiatriske poliklinikker har i senere år vært større enn ressursøkningen, tross opptrapningsplaner. Ved noen polilinikker tilbyr de som standard 3-5 timer, eller avgrenser seg fra lengrevarige problemstillinger. Siden retten til helsehjelp kun er regulert ut fra ventetid (behandlingsfrister) og ikke på omfang, er det en tendens til at tilbudene kortes ned og "smøres tynnere ut over" i takt med økt pågang. Det er også vanskelig å se for seg en evig produktivitetsøkning innen helse og omsorg. Man kommer liksom ikke unna at mennesket trenger tid og kontakt.

Produserer vi oss til uhelse?
Det kan se ut som vi trenger forbedringer på en del områder. Man kan imidlertid også spørre seg om det å senke kravene til prestasjon og produktivitet på den enkelte kunne medføre mindre behov for velferdstjenester. Hvis normalarbeidsdagen var kortere, ville flere føle at de mestret hverdagen sin? Som småbarnsmor Mona Sinding-Larsen sier i Brennpunkt-dokumentaren: "Det er en forventing om at man skal greie alt. Alle greier det, hvorfor skal ikke jeg." Hvis man så ikke greier det, må man være "syk". Løsningen er sykmelding og nok en henvisning til psykisk helsevern.Vi hører om tidsklemme, utbrenthet og utilstrekkelighetsfølelse. Barnefamilier sliter med å få hverdagen til å gå opp. Blir foreldrene for slitne kan barna deres ende opp i barne- og ungdomspsykiatrien, rett og slett fordi de ikke får den nødvendige støtten hjemme.

I Brennpunkt-dokumentaren nevnes et forsøk med 6-timers-dag på en ostefabrikk, hvor kortere arbeidstid medførte en økning i produksjonen og nedgang i sykefravær. Dette kan muligens være en illustrasjon på menneskets begrensinger. Vi kan ikke være like effektive hele tiden, eller i ubegrenset tid. Har vi funnet det optimale nivået på 7,5 timer?

Hva med miljøet?
Selv om vi jobber mindre enn i dag vil vi altså likevel kunne få en økt kjøpekraft i fremtiden. Som Gerd Liv Valla sier i Brennpunkt-dokumentaren. "Hva er det vi skal kjøpe?" Er økt forbruk virkelig det verden trenger nå?

Venstre snakker om "grønn vekst", utvikling av miljøvennlige alternativer til dagens forurensende aktiviteter. Men jeg kan vanskelig se at vi kan få dette ut av en økt kjøpekraft for hver enkelt. Da kommer skattenivåene inn.

Til og med Spekter-leder Anne-Kari Bratten, som ellers er en sterk forkjemper for at vi må jobbe mer, nevner i en refleksjon i Brennpunktdokumentaren: "Vi sliter jo på kloden vår, med det forbruket vi har. Ideelt sett, hvis vi hadde mindre inntekter og jobbet mindre, så hadde vi ikke forbrukt så mye heller. Det hadde antakelig vært et bedre samfunn å leve i, og det hadde uten tvil vært mer bærekraftig for miljøet." Når hun konfronteres med denne uttalelsen senere sier hun at det er noe hun reflekterer over som privatperson, men ikke noe hun forholder seg til i arbeidslivspolitikken. Jeg synes det er temmelig oppsiktsvekkende å hevde at man ikke forholder seg til konsekvensene for jordkloden og samfunnet av den politikken man fører...

Konklusjon:
Det virker for meg som altfor mange av våre politikere og samfunnsledere tar det som en selvfølge at vi skal ha fortsatt forbruksvekst. Det forblir en uuttalt forutsetning når de snakket om at vi jobbe mer. Da underslås det at dette i realiteten er basert på et verdivalg som faktisk er av veldig stor viktighet for miljø og samfunn. Jeg synes det er veldig bra at Brennpunkt-redaksjonen løfter denne debatten.

Fra www.adressa.no


Kilder:
-NRK Brennpunkt 01.04.14: Kampen om tiden
-Magasin-artikkelen knyttet til saken: http://www.nrk.no/magasin/kampen-om-tiden-1.11641299
- Holmøy, E., Strøm, B. (2014). Må vi jobbe mer? Konsekvenser av mindre materialistisk vekst. Statistisk Sentralbyrå. http://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og-konjunkturer/artikler-og-publikasjoner/ma-vi-jobbe-mer-konsekvenser-av-mindre-materialistisk-vekst



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar