Informasjonskapsler

Denne siden inneholder informasjonskapsler.

fredag 16. mai 2014

Å være tro mot seg selv

I dagens A-magasin, i spalten "Leve sammen" ved psykologiprofessor og samlivsekspert Frode Thuen, er det et innnlegg fra en kvinne i 40-årene som vurderer/ønsker å gå fra sin mann. Akkurat nå er det hensynet til mannen som holder henne tilbake. Han har nemlig ved flere anledninger truet med å ta livet av seg dersom hun går fra ham. Mye på grunn av dette har hun gått med på å gi ekteskapet en ny sjanse, men det er vanskelig. Hun beskriver at han er mer omtenksom, oppmerksom og lidenskapelig enn noen gang, og gjør sitt beste for at hun skal ha det bra. Men det er ikke godt for henne. Hun blir nedstemt og trekker seg unna. Fysisk nærhet er vanskelig. Hun plages med dårlig samvittighet for at hun ikke føler det samme som ham. Hun ser heldigvis at dette er uholdbart, og at hvis hun skal fortsette å leve sammen med ham må det være fordi hun ønsker det, og ikke fordi hun føler hun må. Men tanken på å gjøre et valg som påfører en som står henne nær stor smerte er vanskelig. Hun ber om råd om hvordan håndtere disse følelsene og om hvordan komme i en konstruktiv dialog med mannen hvis hun bestemmer seg for å gå.

For meg virker det som om denne kvinnen er under et utilbørlig press. Hennes ektemann, som hun er knyttet til og glad i, men som det har vært vanskelig å leve sammen med i senere tid, truer med å ta livet sitt hvis hun går. Jeg forventer at Thuen gir henne full støtte i å ikke la seg presse til å bli i et forhold og være tro mot egne følelser og grenser, samt presisere at hvis mannen tar livet av seg så er dette hans valg og hans ansvar alene. Å bruke dette som pressmiddel overfor partner er ikke greit! Vi lever tross alt i 2014. Skilsmisse er tillatt, tvangsekteskap er forbudt.

Hva svarer så Thuen? Etter litt innledende forståelseslignende prat kommer følgende: "Hvor høy pris er du villig til å betale for å få "mer tid alene", som du skriver? Er du villig til å ta sjansen på at han gjør alvor av sine trusler dersom du går? Eller er du tvert imot ikke villig til å ta den risikoen?" Thuen fortsetter med å problematisere hennes ønske om å forlate ham. Dette setter nemlig i spill krefter som drar henne mot alt som er negativt i forholdet og vekk fra alt som er positivt. Det ideelle hadde vært om hun skiftet fokus fra et ønske om å gå til et ønske om å bli, i alle fall for et halvt år eller et år. "Først da kan du si at du virkelig har gitt ekteskapet en ny sjanse."

Er det hit psykologien har kommet? Tenk annerledes for å tilpasse deg omgivelsenes behov. Ignorer behovene dine, skift fokus. Ta ansvar for andre menneskers valg. Jeg ser en økende vektlegging av å styre og kontrollere ens følelser og behov, en utpreget kontruktivistisk forståelse av mennesket hvor vi ikke har noe "kjerneselv" og ingen reelle behov. Alt er konstruert av hva vi tenker, og det vi tenker kan manipuleres og tilpasses omgivelsenes behov. Det skremmer meg!!!

Jeg tror ikke på det. Vi er ikke så formbare. Å gå på akkord med seg selv er ikke bra! Vi mennesker har mange lag, og det å "skifte fokus" løser ikke alt. Vi kan ikke tilpasse oss hva som helst. Jeg har selv opplevd å gå på akkord med meg selv, å forsøke å føle det som var forventet av meg. Det fungerer veldig dårlig i lengden! Jeg vil leve i harmoni med meg selv!




Kilder: Thuen, Frode (2014). "Han truer med å ta sitt liv". Spalten "Relasjon, Leve sammen", A-magasinet 16.05.14. 

Bloggurat

3 kommentarer:

  1. Noen utdypende kommentarer:

    Jeg drøftet dette innlegget med en jeg kjenner som har et mer tradisjonelt syn på ekteskapet enn meg. Fra gammelt av er jo ekteskapet en livslang forpliktelse. Man skal være sammen i gode og onde dager til døden skiller en ad. Da denne liturgien ble laget var skilsmisse forbudt. Nå er skilsmisse tillatt, og blir stadig mer vanlig og akseptert. Mens ekteskapet i gamle dager hadde mange praktiske og økonomiske formål, er idealet i dag at man gifter seg av kjærlighet. Men kjærlighet er ikke noe man kan love for evig tid. Dermed tones forpliktelsesdelen av ekteskapet ned. Velferdspolitikken, og ikke minst kvinnekampen, forsøker å lage ordninger som skal minske den økonomiske avhengigheten mellom ektefeller for å hegne om friheten mellom dem.

    Like fullt ser vi fortsatt på ekteskapet som noe forpliktende, kanskje særlig når det kommer barn inn i bildet. Barn trenger trygge rammer, forutsigbarhet, kontinuitet, tilknytning. Hva med voksne? Trenger ikke vi lenger denne tryggheten? Er det å stå fullstendig fritt overfor hverandre forenlig med menneskets avhengige natur? Eller bør vi, flokkdyr som vi er, binde oss mer til hverandre, dyrke en større pliktfølelse overfor hverandre?

    Hva er verst; å bli holdt fast i destruktive relasjoner, eller det moderne livs flyktighet? Jeg har nok vært mest redd for det første. Dårlige relasjoner kan bryte en ned, ofte på nokså subtile og snikende måter. Når man lever sammen med noen får de en enorm betydning for ditt liv. Bør en så stor avgjørelse underlegges press, plikt eller tvang? Eller bør man heller oppmuntre den enkeltes autonomi til å velge sine relasjoner? Jeg heller nok fortsatt mot det siste. Jeg er kanskje et barn av min tid. Et googlesøk på «ekteskap skilsmisse debatt» finner bare treff fra religiøs sammenheng, hvor det gjerne argumenteres med at skilsmisse er galt fordi det står i bibelen. Slike argumenter er lite overbevisende for en ateist som meg. Det hadde vært spennende hvis noen ville bidra med flere perspektiver på denne bloggen.

    Et annet punkt som fortjener utdyping er forholdet til følelser, motivasjon og ønsker. Thuen setter spørsmål ved om innskriveren virkelig har gitt forholdet en ny sjanse, siden hun jo ønsker å gå. For å virkelig kunne si at hun har gitt ekteskapet en ny sjanse må hun manipulere dette ønsket gjennom å skifte fokus. Hun må ønske å bli, i alle fall for et halvt år eller et år. For meg fremstår dette som et naivt, urimelig og potensielt farlig krav. Det han ber henne om er å overkjøre egne følelsessignaler i en tett relasjon hvor hun tydelig er under stort press. Dette synes jeg illustrerer faren ved en overdreven tro på kognitive teknikker. I affektbevissthetsmodellen (som er min favoritt) ser man på følelser som viktige signaler utviklet gjennom evolusjonen for å forstå oss selv og verden rundt oss. Ikke minst i sosialt samspill gir følelser viktig informasjon. Ansiktsuttrykk som skifter for raskt for bevisst oppfattelse gir likevel grunnlag for følelsesmessige reaksjoner. Det er kanskje dette som på folkemunne kalles intuisjon. Intuisjonen er ikke alltid korrekt, men den er en viktig kilde til informasjon. Det er alltid en grunn til at du føler det du føler, men grunnen trenger ikke alltid være det du først tror. I stedet for å forsøke å kontrollere følelsene med tankene fokuserer affektbevissthetsmodellen på å integrere tanker og følelser. Dette synes jeg virker som en mye sikrere vei til et godt liv som et helt menneske.

    Thuen mener antakelig at hun potensielt lurer seg selv slik det er nå. At hun oppfatter situasjonen for ensidig pga. sitt ønske om å gå. Men dette ønsket kommer jo fra et sted. Det er jo en grunn til at hun ønsker å gå. Hvis dette ønsket for tiden er dominerende, så betyr vel dette noe? Det kan hende at hun føler seg så presset for tiden at hun trenger en time out, den tiden for seg selv som ektemannen ikke vil gi henne. Thuens svar synes jeg imidlertid oppfordrer til overdreven tilpasning og neglisjering av egne reaksjoner og behov.

    SvarSlett
  2. Jeg er helt enig i dine betraktninger- jeg reagerte også sterkt på Thuens svar til denne kvinnen. Jeg synes du bør sende innlegget sitt til a-magasinet! Hege

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, men jeg er redd det blir litt mye publisitet på en gang ;)

      Slett