Informasjonskapsler

Denne siden inneholder informasjonskapsler.

lørdag 12. april 2014

Den kompliserte åpenheten

Jeg har nå lest Brenè Browns bok "Uperfekt". Den handler om hvordan du kan befri deg fra skam og perfeksjonisme, og våge å være sårbar, uperfekt og hel. Brown er forsker og professor i sosialt arbeid, og hun har gjennomført et kvalitativt studie på skam og sårbarhet som denne boken bygger på.

I dette innlegget har jeg lyst til å drøfte det hun skriver om åpenhet som et skjold mot sårbarhet. All åpenhet er nemlig ikke ensbetydende med en sunn måte å være sårbar på. I følge Brown kan overdreven åpenhet fungere som et skjold. Hvis man er overdrevent åpen, bruker man sårbarheten fremfor å være sårbar. Man kan bruke den for eksempel som et toleransebarometer for et forhold (en slags  test), eller for å spole et vennskap fort fremover. I følge Brown bør vi bare dele sårbare historier med mennesker som har gjort seg fortjent til å høre dem - mennesker vi har etablert et forhold til som kan tåle vekten av historien. Forholdet må være preget av tillit, gjensidig empati og gjensidig deling. Ellers vil det bli ubehagelig for mottaker og man vil oppnå det motsatte av det man ønsker seg. Å vise sårbarhet overfor en stor mengde tilhørere mener hun bare er en god ide dersom helbredelsen er knyttet til selve delingen, og ikke til forventede responser.

Brown nevner noen spørsmål man bør stille seg :
-Hvorfor deler jeg dette?
-Hvilket resultat håper jeg på?
-Hva føler jeg?
-Er intensjonene mine i pakt med verdiene mine?
-Finnes det et resultat, en reaksjon eller en mangel på reaksjon som kan såre følelsene mine?
-Vil det styrke forholdet at jeg forteller dette?
-Ber jeg virkelig menneskene i livet mitt om det jeg trenger?

Jeg føler at det både ligger en del klokskap her, og at det er noe som skurrer for meg. Det er nok ingen god ide å åpne seg ukritisk. Man bør tenke gjennom mulige gevinster og tap, hva slags relasjon man har til mottaker, hva slags setting det er og hvilke muligheter mottaker har til å forholde seg til det man kommer med på en god måte. Å åpne seg om sårbare ting er temmelig komplisert. Når jeg leser Brown blir jeg imidlertid sittende igjen med en følelse av at det er helt umulig.

Hvordan vet jeg at jeg ikke "bruker" sårbarheten min når jeg åpner meg? Jeg vil vel alltid oppnå noe, enten det er fordypning av en relasjon, forståelse og støtte, økt innsikt i en vond opplevelse, eller å hjelpe andre til å åpne seg mer. Kan man åpne seg om sårbare ting uten å ønske å oppnå noe med det? Ville man i det hele tatt åpnet seg hvis man ikke ønsket å få noe ut av det?

Hvordan vet jeg at relasjonen kan tåle vekten av historien min uten å ha testet det ut? Kan man bli ordentlig kjent med folk uten å teste ut relasjonen? Skal alt gi seg helt naturlig uten at man noen gang støter på terskler hvor man må ta noen sjanser for å komme videre?

"Finnes det et resultat, en reaksjon eller en mangel på reaksjon som kan såre følelsene mine?" Selvfølgelig gjør det det hvis jeg deler noe sårbart! Ellers hadde det jo ikke vært sårbart!

Jeg blir sittende igjen med et inntrykk av at man ikke kan åpne seg før man vet resultatet av åpenheten. For meg fremstår det som en umulighet, og står i motsetning til det øvrige budskapet i boken, som går ut på å vise stort vågemot (bokens originaltittel er "Daring Greatly"). Forvirrende...



Referanse:
Brown, B. (2012/2014). Uperfekt. Cappelen Damm AS.

3 kommentarer:

  1. Godt og reflektert! (Av deg altså :)

    SvarSlett
  2. Dette var interessant lesning! Det kan virke som om Brown har en noe perfeksjonistisk tilnærming til åpenhet ;-)
    Spørsmålene hun ramser opp, kan det for så vidt være fornuftig å stille. Men hvis jeg skulle svare «riktig» på alle før jeg åpnet meg, ville jeg nok fremstå som ganske lukket. Jeg tror at man også her bør ha et visst rom for å prøve og feile.

    Så får man heller ta sjansen på å skremme noen av og til.

    SvarSlett