Informasjonskapsler

Denne siden inneholder informasjonskapsler.

søndag 16. februar 2014

Gruppetenkning

Jeg er litt opptatt av dette med diagnoser for tiden. Jeg har tidligere tenkt at diagnosene i seg selv ikke er problemet, men måten de brukes på. Når jeg sier "problemet", sikter jeg til at mennesker kan bli satt i bås, at man slutter å se dem som individer og at det legges mer i diagnosen enn det er grunnlag for. Jeg lurer imidlertid nå på om det er naivt å tro at den massive kategoriseringsiveren i dagens psykiatri ikke må medføre mer gruppetenkning.

Ett eksempel: Dimaggio (2013) nevner i et seminar at personer med Unnvikende/engstelig personlighetsforstyrrelse er dårlige til å forstå andre mennesker. Dette henter han antakelig bl.a. fra studier som viser korrelasjoner mellom en rekke psykiske problemer og metakognitive evner (evnen til å forstå mentale tilstander) (Dimaggio, Paviglianiti, Carcione, Lysaker, Pedone, Riccardi, Marsigli, Nicolo, Sabatelli & Calarco, 2011). Man kan imidlertid godt få en diagnose på unnvikende perosnlighetsforstyrrelse uten å ha denne svikten. Kriteriene for Unnvikende/engstelig personlighetsforstyrrelse i ICD-10 er som følger:

Generelle kriterier for personlighetsforstyrrelser:
"(F60-F69) Personlighets- og atferdsforstyrrelser hos voksne
Denne kategorien inkluderer en rekke tilstander og atferdsmønstre som er vedvarende og synes å uttrykke individets typiske livsstil og måte å forholde seg til seg selv og andre på. Noen av disse tilstandene og atferdsmønstrene viser seg tidlig i individets utvikling som følge av både konstitusjonelle faktorer og sosiale erfaringer, mens andre erverves senere i livet. Spesifikke personlighetsforstyrrelser (F60.-), blandede og andre personlighetsforstyrrelser (F61.-), og varige personlighetsendringer (F62.-) er dypt innarbeidede og vedvarende atferdsmønstre som viser seg gjennom rigide reaksjoner i personlige og sosiale situasjoner. De representerer ekstreme eller betydningsfulle avvik fra hvordan et gjennomsnittsindivid i en gitt kultur sanser, tenker, føler og, i særlig grad, forholder seg til andre. Slike atferdsmønstre er i regelen stabile og omfatter mange atferdsmessige og psykologiske funksjoner. De er ofte, men ikke alltid, forbundet med varierende grader av subjektivt ubehag og svikt i sosiale ferdigheter.
F60 Spesifikke personlighetsforstyrrelser
Alvorlige forstyrrelser i individets personlighet og atferdsmønster som ikke er en direkte følge av sykdom, skade eller annen affeksjon av hjernen eller av annen psykisk lidelse. Forstyrrelsene er nesten alltid forbundet med betydelige personlige problemer og sosiale vanskeligheter. De første tegn kommer til uttrykk i barndom eller ungdom, og fortsetter gjennom voksen alder."



 " F60.6 Engstelig [unnvikende] personlighetsforstyrrelse
Personlighetsforstyrrelse kjennetegnet ved følelse av anspenthet, engstelse, usikkerhet og mindreverd. Pasienten har en kontinuerlig lengsel etter å bli likt og akseptert, er overfølsom for avvisning og kritikk og har reduserte personlige tilknytninger. Det er tendens til å unngå visse aktiviteter ved tilbøyelighet til å overdrive potensielle farer og risikomomenter i dagligdagse situasjoner.
Inkl: sensitiv personlighetsforstyrrelse"


Som inklusjonskategorien nederst antyder, kan dette også handle om en økt sensitivitet kombinert med usikkerhet/lav selvtillit. En slik sensitiv person vil først og fremst ha behov for å få styrket tilliten til sine egne opplevelser og sin vurderingsevne. Å bli møtt med at man har dårlige metakognitive evner kan da bare gjøre vondt verre. Det blir derfor veldig viktig å ikke slutte fra teorier om hvordan en lidelse kan oppstå, til alle individene som fyller diagnosekriteriene. Desverre er mitt inntrykk at dette gjøres over en lav sko i psykisk helsevern. Det er en mye større bevissthet rundt dette i forhold til kategorier som kjønn, legning, etnisitet etc., selv om man her også kan finne forskjeller og ulike korrelasjoner.
 
En trend som uroer meg i dagens helsevesen er en, slik jeg ser det, økende vektlegging av å finne feil ved individidet. Dette er et komplisert tema, for man kan spørre hvorfor noen skal i  behandling hvis det ikke feiler dem noe. Og hva skal vi behandle om ikke feil ved individidet? Helsepersonell behandler ikke samfunnet, det tar politikerne seg av. Imidlertid kan alle mennesker, uavhengig av personlighet eller andre tendenser, i visse situasjoner ha behov for hjelp. Hvis man utsettes for daglig mobbing kan selv den sterkeste, mest reflekterte med de beste metakognititve evner bli usikker, redd og utvikle psykiske symptomer. Sosialpsykologiske eksperimenter tyder på at de sosiale omgivelsenes definisjonsmakt er sterk overfor det enkelte individ. Selv i enkle og åpenbare oppgaver vil folk stole mer på gruppen enn sine egne sanser i en tredjedel av tilfellene (Asch, 1958; Ref. i Atkinson, Atkinson, Smith, Bem & Nolen-Hoeksema, 1996). Tenk deg da hva som skjer hvis man jevnlig blir utsatt for mobbing, utestengelse eller andre former for psykisk vold. Det er veldig naturlig at man av og til kan trenge hjelp til å sortere mellom eget og andres, i ansvar og skyld osv. Man kan selvfølgelig definere dette som "feilen", hvis man tenker på "feil" som et nøytralt uttrykk for en utfordring. Siden en enkelt behandler ikke kan forandre verden, vil behandlingens "angrepspunkt" da være å styrke individets evne til å gjøre denne sorteringen for å bedre kunne stå imot mobbing eller andre utfordringer. Dette kan man gjøre uten nødvendigvis å si at individet har noe grunnleggende galt ved seg som skaper disse situasjonene. 

Nå til dags legges det stor vekt på å se sitt eget bidrag i ting, enten det gjelder nåværende relasjoner eller opplevelser som barn. For å holde meg til mobbeeksempelet; Erling Roland, professor i pedagogisk psykologi ved Senter for atferdsforskning i Stavanger, sier i et intervju til VG nett 02.07.11:
"Den største risikofaktoren for å bli mobbet er å gi plageren det han eller hun vil ha når de provoserer, nemlig redsel, avmakt og unnvikelse. Mobberen kjenner makt ved å se at den andre blir redd, sier Roland.
Å være ensom og alene eller skolesvak, er også risikofaktorer. Men du kan også være for populær, slik at det oppleves som truende."
Kan man karakterisere det at man blir redd, at man er ensom eller at man er populær som at man bidrar til å bli mobbet? For meg blir det en urimelig ansvarsplassering. Noen ganger er bare livet vanskelig, og dette bør være en gyldig konklusjon på linje med å finne egne feil.

Tidligere erfaringer kan imidlertid medføre "følgefeil". Har man blitt mobbet før er man mer på vakt for ny mobbing. Da vil man lettere kunne feiltolke i negativ retning. Dette behøver imidleritd ikke bety at man generelt forstår ting dårligere. Det er for eksempel svak evidens for at depressiv tankegang er spesielt unøyaktig eller ulogisk (Atkinson et al., 1996). Faktisk er det en del som tyder på at deprimerte personer i mange tilfeller oppfatter virkeligheten mer korrekt enn normale (Smith, Nolen-Hoeksema, Fredrickson & Loftus, 2003). For eksempel har man funnet at folk flest vurderer seg som bedre enn gjennomsnittet på en rekke personlighetsatributter og ferdigheter (Brown, 1986; i Atkinson et al., 1996; Svenson, 1981; i Atkinson et al., 1996), hvilket er logisk umulig. Alloy og Abramson (1979) fant at deprimerte personer er flinke til å estimere hvor mye kontroll de har over situasjoner, mens ikke-deprimerte i større grad lar seg villede av irrelevante aspekter. I en litteraturgjennomgang av Clark et al. (1999) konkluderer de med at hovedfaktoren som påvirker en selektiv prosesseringstilbøyelighet er dybden på depresjonen. En del studier tyder imidlertid på at de lett deprimerte har den mest balanserte prosesseringen, mens de ikke-deprimerte og de tungt deprimerte viser en henholdsvis positiv eller negativ tilbøyelighet (Clark et al., 1999). Forskning som sammenligner paranoide pasienter med friske personer har funnet at de paranoide er flinkere til å skille mellom ekte og simulerte emosjonelle responser (LaRusso, 1978, i Bentall, 2003).  Til tross for at det i forskningen sannsynlivis er en bias mot å finne dysfunksjoner ved psykiske lidelser, er bildet her ikke  entydig. Slike funn reiser spørsmålet om hvorvidt det ved psykiske lidelser i mange tilfeller er snakk om tap av adaptive illusjoner fremfor en mer feilaktig virkelighetsoppfatning.
Det kann noen ganger virke som man blir veldig opptatt av å finne feil ved individene nærmest for å rettferdiggjøre at man hjelper dem.  Dette tror jeg har en viss sammenheng med den medisinske modellen for psykiske problemer, hvor forståelsen ligger nært opp til somatiske sykdommer. Dette perspektivet underkommuniserer det kompliserte forholdet mellom individ, kultur og samfunn for psykisk velvære. Mens fokus i ulike perioder har ligget på eksempelvis biologiske faktorer, relasjoner til omsorgspersoner, indre konflikter etc., er det i dag nokså populært å fokusere på individets evne til å forstå seg selv og sine omgivelser i mer generell forstand, gjennom begreper som mentalisering, metakognisjon etc. Det er vanskelig å hevde at slike evner ikke er relevante for psykiske problemer. Imidlertid synes jeg de har noe særdeles undergravende ved seg som burde mane til forsiktighet. De kan sees som et frontalangrep på individets tillit til egne opplevelser. Dette kan veldig lett misbrukes eller feilbrukes, særlig hvis helsepersonell er i utpreget "feilsøkingsmodus" og har forutinntatte holdninger til ulike diagnosekategorier. 

Kan vi fortsette med dagens nitidige kategorisering uten å henfalle til gruppetenkning?  Som nevnt før synes jeg diagnosesystemet bør forenkles, fordi det stjeler uforholdsmessig mye fokus i forhold til hva det gir. Vi klarer oss vel imidlertid ikke helt uten å kategorisere eller generalisere, sannsynligvis har jeg gjort det mange ganger bare i dette innlegget. Virkeligheten må ordnes for at vi skal få oversikt. Jeg tror imidlertid at vi bør utvikle en større sensitivitet for forutinntatthet, slik det er politisk korrekt å ha i forhold til kjønn og etnisitet. Vi bør også legge mer vekt på å se enkeltindividet, ikke som representant for en gruppe, men som et unikt individ.


altmentalities.wordpress.com


Referanser:
-Atkinson, R. L., Atkinson, R. C., Smith, E. E., Bem, D. J., Nolen-Hoeksema, S. (1996). Hilgard`s Introduction to Psychology. Orlando: Harcourt Brace College Publishers.

-Bentall; R. P. (2003). Madness Explained. Psychosis and Human Nature. London: Penguin Books.

-Clark, D. A., Beck, A. T., Alford, B. A. (1999). Scientific Foundations of Cognitive Theory and Therapy of Depression. New York, Chichester, Weinheim, Brisbane, Singapore, Toronto: John Wiley & Sons, Inc.
-Dimaggio, G. (2013). Seminar om behandling av unnvikende personlighetsforstyrrelse ved Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri (NAPP).
-Dimaggio, G., Paviglianiti, A., Carcione, A., Lysaker, P. H., Pedone, R., Riccardi, I., Marsigli, N., Nicolo, G., Sabatelli, B., Calarco, T. (2011). Alexithymia and irony comprehension and their relations with depression, anxiety, general symptomatology and personality disorders: A comparison between clinical and non-clinical participants. Psychologica Belgia, 51-3/4, 275-293.
-ICD-10 blå bok. WHO. http://finnkode.kith.no
-Roland, E. (2011). Disse personene blir mobbet. Intervju i VG nett 02.07.11. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10021704

-Smith, E. E., Nolen-Hoeksema, S., Fredrickson, B., & Loftus, G. R. (2003). Atkinson & Hilgard’s introduction to psychology 14th edition. Belmont: Wadsworth/Thomson Learning.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar