Informasjonskapsler

Denne siden inneholder informasjonskapsler.

fredag 31. januar 2014

Hjelpernes fallgruver

Grete tar i sin kommentar til mitt forrige innlegg opp et viktig tankekors: "Jeg synes det er et merkelig fenomen at mange psykologer har fått meg til å føle meg så liten, mens jeg kan ha snakket med andre mennesker med veldig ulik bakgrunn og utdanning, men som likevel kan få meg til å føle meg så møtt og sett, selv om de ikke har en døyt av psykologiske eller medisinske studiepoeng."

Selv om man i terapiforskning generelt finner god effekt av psykologiske behandlingsformer (Lambert, 2013) viser forskning på sammenhengen mellom terapeuters utdanning/erfaring og resultatet for pasientene svake og variable resultater (Beutler et al., 2004). Dette virker både lite intuitivt og litt urovekkende for faget. I beste fall tyder det på at vi ikke har klart å identifisere hva som gir mest utslag og hvordan dette best måles. Andre muligheter er at det er faktorer i utdanning, arbeidsforhold, seleksjon av terapeuter eller maktforhold mellom behandler/pasient som trekker i negativ retning.

Terapi kan være sårbart og utfordrende. Man skal snakke om det man strever med - sine svakeste sider; og få hjelp til å forstå hvordan det henger sammen og hva man kan gjøre med det. Dette innebærer ofte å bli konfrontert med sider ved seg selv eller sine opplevelser man ikke er klar over eller som man aktivt skyver unna fordi det er smertefullt og skremmende. En terapeut skal gå inn i disse utfordringene, hvor venner og familie kanskje i større grad viker unna eller stryker en med hårene. Dette kan i seg selv bidra til at man oftere føler deg liten i en behandlingssituasjon enn i sitt øvrige liv. Imidlertid burde en terapisituasjon også være en gyllen anledning til å bli møtt og sett. En terapitime er eksklusiv tid satt av med en person som er der kun for å forsøke å forstå og hjelpe deg.
 
I  min første jobb som psykolog ble jeg sjokkert over hvordan pasientene ofte ble møtt - eller snarere ikke møtt. Jeg jobbet på en akuttpsykiatrisk post med stort press og hyppig overbelegg. Det var et evig jag om å få pasienter raskt ut igjen eller videre i systemet, for å frigjøre plasser til nye innleggelser. Jeg opplevde at pasientene veldig lett ble mistenkeliggjort eller tolket i verste mening. Hvis de snakket om selvmordstanker og/eller at de var redde for å bli sendt hjem ble det veldig raskt tolket som manipulering, og jeg syntes det var vanskelig å få tak i grunnlaget for disse vurderingene. En av mine første pasienter ble tolket slik av mine kollegaer. De mente han kunne sendes hjem, men han ville gjerne overføres til en DPS-post han hadde god erfaring med fra tidligere. Siden jeg ikke forsto mine kollegaers grunnlag for å ikke ta hans bekymring på alvor fikk jeg ordnet en overføring til DPS, som han ønsket. Noen uker senere hang han seg under permisjon fra denne døgnposten. Jeg fikk altså ikke reddet denne mannen, selv om jeg lyttet til hans ønsker. Jeg er i ettertid likevel glad for at jeg tok ham på alvor. Jeg opplevde mange ting i denne jobben som jeg stusset over. Pasienter fikk bråseponert smertestillende med begrunnelsen "Fibromyalgi er det bare hysteriske damer som får". En pasient som først hadde blitt bedt om å skrive ned en vond drøm ble møtt med "Vi er ikke interessert i følelsene dine, vi er interessert i handlingsforløpet." Overleger formante miljøpersonalet om å "bruke hodet og ikke hjertet." Heldigvis har det ikke vært på den samme måten andre steder jeg har jobbet. Dog er jeg av og til redd for at jeg blir mer blasert med årene...

Å stå i press
Jeg har tenkt en del på hvorfor det ble en slik kultur på den arbeidsplassen, og tror at mye kan handle om press. Det er flere typer press på en akuttpost. Pågangen er en ting, behovet for raske avgjørelser en annen. En tredje pressfaktor er all lidelsen og suicidaliteten man må forholde seg til. En måte å mestre slikt press på er gjennom forenkling. "Fibromyalgi finnes ikke", "Mennesker med personlighetsforstyrrelser manipulerer", "Bruk bare hodet og kutt ut hjertet" etc. En måte å beskytte seg mot andres lidelse på kan være gjennom devaluering og mistenkeliggjøring.

Jeg tror og håper at det finnes mange akuttposter som fungerer bedre enn den jeg jobbet på. Elementer av de samme pressfaktorene finner man imidlertid i større eller mindre grad i alle deler av psykisk helsevern. Det er derfor trolig at man også vil finne igjen de samme mestringsstrategiene flere steder.

Å romme usikkerhet
En annen utfordring med denne bransjen er at det finnes få absolutte svar og lite universell enighet. En og samme pasient oppfattes ofte svært forskjellig av ulike behandlere og i ulike behandlingsmiljøer. Behandlere må derfor tåle høy grad av usikkerhet i sine daglige avgjørelser. På samme tid synes jeg ofte at faget vårt fremstilles som mye mer sikkert enn det er. Dermed er det lett for den enkelte behandler å føle at det er jeg som ikke strekker til, som mangler oversikt etc. Derfor ble jeg glad for at 22. juli-rettssaken så ettertrykkelig satte søkelyset på at psykiatri ikke er noen eksakt vitenskap. Jeg håper at det kan bidra til både en generelt større ydmykhet, og til at den enkelte behandler lettere kan romme usikkerheten uten å henfalle til skråsikkerhet.

Brillene vi ser med
Teoriene våre om psyken fungerer på sitt beste som verktøy for å forstå pasientene bedre. Imidlertid tror jeg det er en ganske stor fare for at vi for ivrig klamrer oss til teorier i en usikkert felt, og at de dermed står i veien for å se det unike mennesket vi har foran oss. Teorier er derfor et tveegget sverd. Som jeg har påpekt flere steder i bloggen, tror jeg også mange av våre teorier er langtfra fullkomne. Likevel klarer vi oss ikke helt uten teorier. Lekfolk har også sine teorier om livet og mennesket. Igjen er det viktig med ydmykhet. I en presset hverdag kan det være en utfordring.

Oss og dem
Psykiske vanskeligheter er allmennmenneskelige fenomener. Møtet med mennesker som strever kan konfrontere oss med egne svakheter. Mange har vanskelig for å romme dette, og får behov for å trekke et skarpt skille mellom "oss friske" og "de syke". Dette skaper avstand, og minsker muligheten for et godt mellommenneskelig møte.

Makt
En behandlingsrelasjon er en ujevn relasjon. Pasienten skal åpne seg og vise sine svake sider, behandleren skal vurdere og diagnostisere, avgjøre behandlingsopplegg og eventuelt skrive erklæringer som utløser rettigheter. Som behandlere i psykisk helsevern får vi en enorm definisjonsmakt som følger av de oppgavene vi har. Ordene vi uttaler i yrkessammenheng får en ekstra tyngde. Dette må vi ha ærefrykt for. Hvis vi glemmer hvilken makt vi har er det lett å såre. Hvis vi blir sinte eller føler oss truet kan vi bli fristet til å misbruke denne makten. I verste fall oppsøker man yrket fordi man liker å bruke slik makt.

Det finnes altså en rekke fallgruver for helsepersonell.  Heldigvis tyder likevel forskningen på at de fleste blir bedre i terapi. Imidlertid er det også noen som blir verre. Dette må tas alvorlig. Pasienter må bli hørt. Teorier og diagnoser må ikke få karakter av fordommer. Vi møter mennesker på sitt mest sårbare, og dette innebærer er stort ansvar. Vi må være ydmyke. Kanskje innebærer det at vi må nedjustere forventningene til hvor mye vi kan uttale oss om?


Kilder:
-Beutler, L. E., Malik, M., Alimobamed, S., Harwood, T. M., Talebi, H. Noble, S., Wong, E. (2004). Therapist Variables. I M. J. Lambert (Ed.), Bergin & Garfields Handbook of Psychotherapy and Behavior Change. Fifth Edition. New York: John Wiley & Sons, Inc. 
-Lambert, M. J.(2013). The Efficacy and Effectiveness of Psychotherapy. I M. J. Lambert (Ed.), Bergin & Garfields Handbook of Psychotherapy and Behavior Change. Sixth Edition. Hoboken, New Jersey: John Wiley & Sons, Inc.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar