Informasjonskapsler

Denne siden inneholder informasjonskapsler.

fredag 15. november 2013

Terapi og medmenneskelighet

I dagens A-magasin (vedlegg til Aftenposten) er det en interessant artikkel om elektrosjokk-behandling (ECT). Foruten mulige skadevirkninger av ECT belyser artikkelen også holdninger til psykisk sykdom og behandling. Vi møter Christina Olsen, som ble alvorlig deprimert som følge av overgrep i barndommen. Hun opplevde i sitt møte med helsevesenet at hun ikke fikk snakke om det som plaget henne - symptomene skulle dempes først. "Det hadde holdt å være et medmenneske. Trøste og forstå. I stedet fikk jeg elektrosjokk." Journalisten spør hennes behandler, overlege Gaute H. Nilsen: "Hvorfor kunne hun ikke bare få en klem?" Han svarer: "Fysisk kontakt bruker vi ikke. Vi er rimelig tydelige på at vi trenger en profesjonell avstand mellom lege og pasient. De skal vite at vi ikke er her som venner, men som behandlere. Jeg pleier å sammenligne det med at vi er idrettstrenere. Pasienten må gjøre den tunge jobben, men vi skal veilede dem. Hvis vi "synes synd på noen" hver gang de blir slitne eller får vondt i musklene, blir det mindre effektiv trening."

For meg lyder legens svar veldig kaldt. Kan en slik relasjon være legende for en person som strever med relasjonstraumer? Samtidig er dette komplisert. Behandlere er ikke venner, vi utfører en jobb. Vi møter mye menneskelig lidelse, og trenger å ha en viss avstand. Jeg klemmer heller ikke mine pasienter, men når de åpner seg om vanskelige ting forsøker jeg å formidle min medfølelse både gjennom ord og kroppsspråk. Å "synes synd på noen" tenker jeg er et viktig mellommenneskelig signal. Å bli møtt med likegydlighet eller nøytralitet når man forteller om overgrep tenker jeg kan være retraumatiserende.


Jeg får lyst til å sitere Gunvor Hofmo (1997):

"Hvordan kan du

Hvordan kan du
se gjennom mine øyne,
tale gjennom min stemme,
høre med mine ører
uten at menneskene
beveges,
uten at trærne
vrir seg i angst
og stillheten farges av blod."


Det hersker i dag stor enighet om at relasjonen er viktig i terapi. Men hva skal denne relasjonen være?
I følge Stern (2007) er det som for en stor del driver terapien fremover behovet for å opprette intersubjektiv kontakt. I dette inngår tre intersubjektive hovedmotiver; intersubjektiv orientering; ønsket om å dele opplevelsen, å bli forstått (dette utvider det mentale territoriet man har felles); og ønsket om å definere og omdefinere sitt eget selv ved å bruke gjenspeilingen av selvet i den andres øyne. Å oppnå denne formen for intersubjektiv kontakt mener jeg vil kreve at man er villig til å forsøke å sette seg i den andres sko, som Kohut ville sagt det (Kohut 1959; i Mitchell & Black, 1995). Det fordrer en viss innlevelse, og også at man "synes synd på" når det er naturlig.

Dette berører imidlertid også et annet komplisert tema, nemlig hva man åpner opp for under hvilke forutsetninger. Behandlerne mente at symptomene måtte dempes før Christina kunne tåle å snakke om traumene sine. Christina mente antakelig at hun måtte snakke om traumene sine for at symptomene kunne bli dempet. Hun følte behov for at noen lyttet, tålte, forsto og trøstet. Jeg synes ikke det er vanskelig å forstå det behovet. "Åpenhet er skammens verste fiende" leste jeg i Aftenposten for noen uker siden.  Hva skjer da når man blir møtt med at overgrepserfaringer ikke kan snakkes om?

Traumefeltet domineres for tiden av fancy stadieteorier hvor alt skal skje til sin tid (f.eks. Anstorp, Benum & Jakobsen, 2006). Behandler får her et stort ansvar for å vurdere når pasienten er klar, for å unngå retraumatisering. Hvis pasienten går for fort fram blir de aktivt avledet. En del terapiforskning (f.eks. Wampold, 2001) peker imidlertid mot å lytte mer til hva pasienten selv har tro på. Som behandler i helsevesenet har jeg selv observert at traumepasienter lett blir kasteballer systemet fordi ingen synes de har ressurser til å ta den forpliktelsen det er å åpne opp for traumer. Ingen sier at dette aldri skal jobbes med, men det bare passer liksom aldri å ta i det.

Jeg får en assosiasjon til legenden om Pandoras eske (fra Wikipedia):
"Pandora fikk trekk fra flere guder, slik at hun skulle virke uimotståelig for mennene. Til sist ble hun gitt en krukke (ofte feilaktig oversatt til eske). Denne krukken var Pandoras gave, og hun ble ofte advart av Epimetheus mot å åpne den. Men en dag nysgjerrigheten tok overhånd, åpnet Pandora krukken og slapp ut all verdens plager: pest, sorg, fattigdom, kriminalitet og så videre. Hun lukket krukken tidsnok til å holde tilbake én ting – håp. Verden ble et fryktelig forblåst sted, helt til en dag da Pandora tok sjansen på å åpne krukken igjen, og håpet strømmet ut. På denne måten har mennesket håp i ondskapens tider."

Traumepasienter er litt som Pandoras eske - eller krukke. Hvis de holder seg lukket stenger de inne mange vonde ting, men de stenger også håpet inne... Videre kommuniserer vi at det du har inne i deg er farlig, du må være forsiktig, du vil kanskje ikke tåle å møte det; og du kan for all del ikke dele det med oss! Noe så ensomt! Jeg lurer av og til på om vi gjør ting for komplisert. Hva med å bare være et lyttende medmenneske?




Referanser:
Anstorp, T., Benum, K., Jakobsen, M. (2006). Dissosiasjon og relasjonstraumer Integrering av det splittede jeg. Oslo: Universitetsforlaget.
Gunvor Hofmo (1997). https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/28498/hovedfagsoppgaven.pdf?sequence=1
Mitchell, S. A., Black, M. J. (1995). Freud and Beyond. A History of Modern Psychoanalytic Thought. New York: BasicBooks. 
Stern, D. N. (2007). Øyeblikkets betydning i  psykoterapi og hverdagsliv. Oslo: Abstract forlag.
Wampold, B.E. (2001). The Great Psychotherapy Debate. Models, Methods and Findings. Mahwah, New Jersey: Lawrence Erlbaum Associates, publishers.
Wikipedia - Pandora
 


8 kommentarer:

  1. Jeg ble glad da jeg oppdaget denne bloggen. Har knapt turt å håpe på å få lese noe som dette fra en terapeut. Innlegget formulerer noe veldig viktig som både jeg og andre (tidligere) terapiklienter frustreres over. Tusen takk.

    SvarSlett
  2. Det var hyggelig å høre! :)

    SvarSlett
  3. Det du skriver er viktig. Jeg ble inspirert til å skrive:

    Vet du hva som overrasket meg aller mest når jeg begynte på nytt behandlingssted ?
    Jo, behandlerne tør å ta på meg !
    Behandleren min tar meg i hånda både når jeg kommer og når jeg går. Og så klapper han meg på skulderen. Og så tar hender det han rører meg i løpet av terapitimen. Og idag. Idag kom behandler to mot meg. «Kan jeg få lov til å gi deg en klem», spurte hun.

    Vet du hva. Jeg liker det. Jeg føler meg vedifull. Jeg kjenner meg sett. Jeg kjenner at jeg er meg.

    I tre og et halvt år har jeg gått til individuell og gruppeterpi på et DPS.
    Ikke en gang har noen av behandlerne turt å røre meg.
    Og jeg har lengtet etter det.
    Kanskje burde jeg spurt.
    Men jeg turte ikke.

    Så leser jeg i en blog. At mange psykiatere mener det er feil å røre pasienten. Men har de spurt pasienten noen gang. Hva når jeg var på mitt aller svakeste. Når angsten sto høyt oppe i halsen, og rant utover hele meg. Når terapeutene kommer med den vanlige leksa... «husk at du er her nå, og det som skjedde er mange år siden».

    Da kunne det egentlig vært nok. Med. En klem eller en hånd på skulderen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Man har tradisjonelt vært forsiktig med kroppskontakt i psykiatrien. I psykoterapiens tidlige historie forekom en del grenseoverskridelser som nok har bidratt til at man er tilbakeholden. Kanskje har pendelen svingt for langt. Kroppskontakt er viktig, spedbarn kan dø uten kroppskontakt. Samtidig har folk så ulike intimgrenser, både pasienter så vel som behandlere. Personlig tror jeg lett jeg hadde følt meg invadert hvis det var forventet at jeg skulle gi mye kroppskontakt i jobbsammenheng. Jeg synes det er vanskeligere å regulere grensene ved fysisk kontakt enn i samtale. Man tenker vel gjerne at det samme gjelder for pasienten, og at man i en såpass intens og ujevn relasjon som en terapirelasjon er, må være ekstra forsiktig. Imidlertid finnes det en del behandlingsformer hvor dette gjøres mer, som for eksempel psykomotorisk fysioterapi. Det har også vært en utvikling mot mer kroppsorienterte behandlingsformer i senere år, særlig innen traumefeltet. Kanskje er ting i ferd med å endres eller nyanseres. Det er jo et tankekors hvor viktig kroppskontakt er for spedbarn. De fleste har vel opplevd hvor godt kroppskontakt kan være på rett tidspunkt. Samtidig kan det også lett føles veldig feil. Et komplisert og viktig spørsmål..

      Slett
    2. Jeg hadde en gang en terapeut som, i likhet med det Anonym forteller, håndhilste når jeg kom og gikk. Jeg syntes det var ubehagelig og skjønte aldri vitsen, men turte ikke spørre, for jeg tenkte det var noe jeg ikke hadde skjønt om terapi.

      Liten tvil om at det ikke finnes noen fasit, som passer alle.

      Slett
  4. Å bli lytta til er viktig.
    Å få vere eit lyttande medmenneske, finfint :)

    Mvh Marie/ MT

    SvarSlett
  5. En ny studie viser at det ikke er nødvendig med stabiliseringsfase.

    SvarSlett