Informasjonskapsler

Denne siden inneholder informasjonskapsler.

søndag 27. oktober 2013

Har norsk arbeidsliv en flat struktur?

Det snakkes ofte om at norsk arbeidsliv har så flat struktur i forhold til andre land, senest i dagens Aftenposten (v Jeanette Sjøberg). Utenlandske arbeidstakere legger merke til den store muligheten for medbestemmelse og at "alle kan komme med ideer uavhengig av alder eller erfaring" (Paolo Ramalho fra Portugal). "Jeg vil beskrive den norske arbeidskulturen som demokratisk, der alle får komme med sin mening"(Christina Parvulescu fra Romania). Det stemmer sikkert at mange andre land har mer hierarkiske kulturer enn Norge, og i norsk skole og norske utdanningsintsitusjoner oppmuntres man stort sett til selvstendig kritisk tenkning.

Selv opplevde jeg imidlertid en ganske stor overgang fra utdanningsinstitusjoner til arbeidsliv, som jeg synes det snakkes lite om i norsk offentlighet. Da snakker jeg ikke om innordning etter arbeidsplassens regler og eget og kollegaers ansvarsområde; men rommet for å ha egne meninger og uttrykke disse uten negative sanksjoner. Jeg har fått ett og annet signal opp igjennom om å "passe meg" for de som har størst makt på avdelingen, i form av å unnlate å uttrykke saklig uenighet. Da går det ikke på innholdet i mine argumenter, eller måten jeg uttrykker de på, men på hvem jeg argumenterer mot. Noen ganger er advarselen uttrykt som et velment råd for mitt eget beste, andre ganger som et mer normativt påbud om å være mer ydmyk. De akademiske og demokratiske idealene og Jurgen Habermas` prinsipp om kraften i de bedre argumenter virker å ha liten gyldighet i visse deler av arbeidslivet. Jeg har lurt på om jeg var litt naiv som nyutdannet, men når jeg leser avisartikler om norsk arbeidsliv synes jeg ikke det er så rart at jeg var det.

En bakside ved den flate strukturen som ofte nevnes  er utydelig ledelse. Kanskje er det den utydelige ledelsen som gjør at strukturen ikke blir så flat likevel, men at det derimot blir den sterkestes rett som rår? Selv har jeg opplevd at når jeg har forsøkt å løfte uenighet opp til ledelsesnivå, har ikke ledelsen villet ta i problemstillingen med ildtang. Dermed er det blitt den med størst pondus og prestisje som har fått viljen sin, selv om denne ikke har hatt noen formell myndighet over meg. Dette har gått ut over min mulighet til å ivareta mitt ansvar og mine pasienter.

Det må nevnes at dette fenomenet ikke har vært like utpreget på alle arbeidsplasser, men jeg har opplevd det ofte nok til at jeg har endret min oppfatning av norsk arbeidsliv etter at jeg kom ut i arbeidslivet selv.

Er det flere enn jeg som har opplevd denne overgangen mellom utdanningsinstitusjoner og arbeidsliv? Er det eventuelt noe som er spesielt for helsevesenet? Hvorfor snakkes ikke dette mer om? Er det fordi det er så mye verre andre steder? Gjør kontrasten til andre land oss blinde for spriket mellom idealer og faktiske forhold i arbeidslivet her i landet?

3 kommentarer:

  1. Det er givende å lese refleksjonene dine, Athene, fortsett med det! Tillater meg å legge ved et dikt her - synes det er så flott.

    Hvis
    av Rudyard Kipling,
    gjendiktet av André Bjerke

    Hvis du kan bli på post når man forlot deg
    og holde hodet klart når alt slår klikk,
    hvis du kan tro når alles tvil står mot deg
    men også våkent lytte til kritikk;
    hvis du kan ventetidens byrder bære
    og møte løgn, med sannhet som ditt svar ,
    og møte hat –du ikke selv vil nære
    men tie med hvor klok og god du var.

    Hvis du kan ferdes fritt i drømmesfæren
    og tenke uten tanken selv som mål,
    hvis du kan ta triumfen og misèren
    med samme ro og samme rygg av stål,
    hvis du kan tåle at ditt ord forvrenges
    til usselt pjatt i demagogens munn,
    hvis du kan se ditt livsverk søndersprenges
    og atter bygge det på naken grunn.

    Hvis du kan våge alt på samme terning
    -et enkelt kast på livets spillebord
    og tape alt – og gjenoppta din gjerning
    men aldri nevne tapet med et ord;
    hvis du kan ta din tørn og ikke gi deg
    men sette inn hver fiber i din kropp
    og holde ut når alt forstummer i deg
    unntagen viljens røst: ” Gi aldri opp”!

    Hvis du kan si til massen hva du mener
    og selv blant konger mene ditt,
    hvis du er alles hjelper, ingens tjener,
    hvis du mot venn og uvenn kan stå fritt;
    hvis du kan fylle hvert minutt av tiden
    med seksti solsekunder, - da som lønn
    er jorden din med alt som finnes i den,
    og enda mer – du er en mann, min sønn!

    [Mitt forslag til endring av siste setning: "- du fortjener all respekt, uansett kjønn!"]

    Hilsen Guro

    SvarSlett
  2. Et nytt forslag til endring av siste setning, som ikke blir så "politisk korrekt-døll" med kjønn istedenfor sønn: "– du er et respektfullt menneske og min bønn!"

    Guro

    SvarSlett
  3. Takk for kraftfullt dikt! særlig setningen "hvis du kan tro når alles tvil slår mot deg, men også våkent lytte til kritikk": Det er virkelig en kunst! Men akk så viktig!

    SvarSlett