Informasjonskapsler

Denne siden inneholder informasjonskapsler.

søndag 22. september 2013

Om holdepunkter

En pasient av meg ga meg et fint bilde av hvordan hun drar seg selv opp av bølgedaler. Hun ser for seg en stige delt i to:
Trinnene i stigen blir knagger som hun kan dra seg selv opp etter. Knaggene består av innsikter eller holdepunkter som virker oppbyggende. 

Hvordan forholder vi oss til slike knagger i terapi? Det varierer litt mellom ulike terapiformer. 

Affektbevissthetsmodellen vektlegger å fjerne usikkerhet og å styrke pasienten i å kunne stole på egne opplevelser og vurderinger. I forhold til bildet vil det bety å styrke stigetrinnene. Trinnene utforskes og reflekteres over, men holdningen er å verne om pasientens subjektive opplevelse og retten til å oppleve det man opplever. 

I mentaliseringsmodellen er validering av pasientens opplevelse i større grad et ledd på vei mot å åpne opp for ulike perspektiver, hvor man etterhvert utfordrer pasienten til å ta inn flere perspektiver. I henhold til bildet vil det bety at man rister litt i stigen. Såvidt jeg forstår er det et mål at pasienten skal løsrive seg litt fra knaggene, for derigjennom å bli mer fleksibel og få et bedre grunnlag for å velge retning.

Et dilemma er å vite hvor stigen fører hen. Knagger som virker oppbyggende, trenger ikke være det i det lange løp. De kan representere uhensiktsmessig forsvar. For en pasient med narsisistisk problematikk kan knaggen "Jeg er bedre enn de andre" føles velgjørende på kort sikt, men stigen man klatrer i fører en bort fra andre mennesker og inn i ensomheten. Det er derfor det er viktig å utforske trinnene, for å vite om man er på rett vei. Kanskje må retningen justeres. 

Stigen er kanskje i realiteten del av en stor labyrint av stiger, trapper og irrganger som representerer livet. Det finnes utallige forgreininger, og man har ikke den fulle oversikt over hvor man havner eller hvilken retning man går i.
Mauritius Cornelis Escher
 Det kan gi en viss trygghet å undersøke trinnene. Er det hold i dem? I så fall kan de kanskje føre meg i en god retning. Kan de justeres litt på, slik at retningen justeres?

Mitt inntrykk er at noen terapeuter blir veldig opptatt av å riste i stigen bare for å riste i den, uten å ha en formening om hvilke trinn som er defekte. Hva hvis pasienten egentlig var på en god stige, men bare ikke hadde kommet så langt enda? Målet er å styrke pasientens evne til velge stiger og trinn. Men når det ristes i en stige, er det lett å miste tilliten til den stigen. Da er det lett å bli stående på bunnen og bli veldig usikker ifht. valg av stiger. 

Jeg synes ikke man skal riste i stiger uten grunn. Da risikerer man å drepe kimer til bedring som ofte er svært sårbare i begynnelsen. Vi mennesker trenger holdepunkter, og jo mer sårbare vi er, jo viktigere er holdepunktene. Noen holdepunkter må utfordres, men noen kan med fordel bare valideres.


1 kommentar:

  1. Nok et velfundert og elegant innlegg. Særlig bruken av illustrasjoner var både klargjørende og inspirerende, Jeg lurer på om det finnes noen grenser eller retningslinjer for hva man utfordrer i mentaliseringsmodellen. Sett at man har en pasient som blir slått av livsledsageren sin, og at vedkommende oppsøker terapi for å samle styrke til å bryte ut av forholdet. Ville man utfordre dette utgangspunktet?

    SvarSlett