Informasjonskapsler

Denne siden inneholder informasjonskapsler.

søndag 15. september 2013

Hva vil det si å bli trodd? Om mentaliseringsteori, psykisk ekvivalens og konstruktivisme


Les det gule avsnittet:

fra Karterud, S., Wilberg, T., Urnes, Ø.(2010) Personlighetspsykiatri. Oslo: Gyldendal



Hvordan forstår dere denne situasjonen? Slik jeg forstår den har vi her en pasient som har opplevd noe i en gruppe, og en individualterapeut som stoler mer på gruppeterapeutens fortolkning av situasjonen enn pasientens. Når pasienten da opplever å ikke bli trodd sier de at han befinner seg i psykisk ekvivalens-modus, det vil si at han ikke forstår at hans oppfatning av virkeligheten er avhengig av fortolkning.... 

Hva vil det si å bli trodd? Slik jeg har pleid å oppfatte begrepet å bli trodd innebærer det at andre stoler på måten du har oppfattet en situasjon på, altså anser den som rimelig og pålitelig. En annen måte å oppfatte det å bli trodd på er at den andre ikke tror du bevisst lyver. Når man imidlertid i dagligtalen sier f.eks. "Jeg tror ikke på Gud" impliserer det ikke nødvendigvis at de kristne lyver. Det kan også bety at de tar feil. Hva med utsagnet "Jeg tror ikke på Arne"? Må det bety at Arne lyver, eller kan Arne ha misforstått eller sett syner? La oss i at Arne hevder å ha bli bortført av romvesener. Hvis man ikke tror Arne, lyver han nødvendigvis?

Dette blir kanskje ordkløveri, men mitt poeng er at det blir det kanskje for pasienten også. Hvis man har opplevd noe i en gruppe og terapeuten forstår det annerledes kan det være helt naturlig å formulere seg som at man ikke blir trodd, uten at det nødvendigvis betyr at man er i psykisk ekvivalens-modus. Ifølge Killingmo (1995) og en rekke spedbarnsforskere er det å få bekreftelse på sin egen oppfatning av virkeligheten et grunnleggende menneskelig behov. Man kan forstå at ens oppfatning er avhengig av fortolkninger og likevel ha en mening om hvilken fortolkning man anser som mest rimelig, samt reagere følelsesmessig på at andre (som ikke en gang var i situasjonen!) ikke stoler på ens fortolkning. Eller kan man det i henhold til Mentaliseringsteori? Er mentaliseringsteoretikerne radikale konstruktivister som hevder at en objektiv virkelighet ikke ekstisterer, og at derfor ingen fortolkning kan være nærere sannheten enn en annen?

Hva skal til for at en pasient som har en overbevisning om noe ikke havner i "psykisk ekvivalens"-boksen? Holder det å si at "teoretisk sett kan jeg ta feil, men jeg tror ikke jeg gjør det her"? Eller kan man ikke ha sterke overbevisninger? Må man alltid uttale seg med forbehold? Ifølge Bateman og Fonagy (2006) er psykisk ekvivalensmodus kjennetegnet av ".. a strong if inappropriate conviction of being right that makes entering into Socratic debates mostly unhelpful" (Bateman & Fonagy, 2006, s. 22). Hvem er det som avgjør om en overbevisning er upassende? Terapeuten? Det er noe potensielt undertrykkende i å stemple sterke overbevisninger som mentaliseringssvikt. Når jeg leser mentaliseringsteori får jeg inntrykk av at det er veldig lett å havne i den kategorien. For lett? Hva mener dere?


Ref;
Bateman, A., Fonagy, P. (2006). Mentalization-based Treatment for Borderline Personality Disorder. A practical Guide. Oxford: University Press.
Karterud, S., Wilberg, T., Urnes, Ø.(2010) Personlighetspsykiatri. Oslo: Gyldendal 

Killingmo, B. (1995). Affirmation in Psychoanalysis. International Journal of Psycho-Analysis, 76, 503-518.
 






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar